Tilbake til forsiden

 

De produserende
reservene på norsk sokkel synker,
og rovdriftfaktoren øker.

 

Raskt mot balanse?

 

 

Av Jan Herdal
Publisert
16. april 2016   Oppdatert 18. april 2016

I løpet av de tre siste månedene har oljeprisen økt fra 27 til i skrivende stund vel 42 dollar fatet. Det er nok til å si at bunnen er passert, men hvor raskt prisen vil øke i åra framover avhenger av mange faktorer.

Det var mye fokus i forkant på Doha-møtet som ble holdt i Qatar søndag 17. april, det største og viktigste oljemøtet på tre tiår. En rekke store produsenter møttes for å forsøke å bli enige om produksjonsfrys. Dette mislyktes, men en oljestreik i Kuwait bidro til å redusere virkningene på oljeprisen, i hvert fall i første omgang.

Ifølge IEA-tall synker den globale oljeproduksjonen allerede, uansett.

Saudi-Arabia krevde konsensus, men Iran vil ikke vil fryse sin produksjon. Det er høyst forståelig. Iran ble rammet av den vestlige boikotten, og landet er ennå 20 prosent unna produksjonsnivået på 3,6 mill. fat/døgn før boikotten. Bunnen ble nådd i desember 2013 med 2,7 mill. fat/døgn. Gjenvinningen vil fortsette, men den vil kreve investeringer og trolig ta tid.

Ut over Iran er naboen Irak det eneste land i verden hvor oljeproduksjonen kan sies å øke i en globalt signifikant grad. Ifølge IEA økte Irak fra 3,3 mill. fat/døgn i 2014 til 3,9 mill. fat/døgn i 2015. Det ressursmessige potensialet for fortsatt vekst er til stede, men krig og sekterisk uro i landet skaper usikkerhet. Februar 2016 viser med 4,22 mill. fat/døgn en liten nedgang i forhold til gjennomsnittet for 4. kvartal 2015, og kan i det minste tyde på at veksten flater ut.

Motsatt viser de siste uketall fra USAs energidepartement at landets råoljeproduksjon krøp under 9 mill. fat/døgn, ned fra vel 9,6 mill. fat/døgn i sommer. Tallene for de 2-3 siste månedene er anslag, og justeres fortløpende. Om de er riktige, tilsvarer 600 000 fat/døgn 6-7 prosent nedgang. Skiferolje-"eventyret", som i flere år var praktisk talt aleine om å øke verdens oljeproduksjon, er definitivt over toppen.

Også USAs myndigheter venter fortsatt nedgang. Dersom det ikke skjer noen store, uforutsatte katastrofer noe sted, vil utviklinga i USA trolig være den største enkeltfaktoren som regulerer verdens oljetilbud framover, og nå altså nedover.

For Norges vedkommende la direktoratet nettopp fram produksjonstallene for mars, som viser at produksjonen fortsatt ligger litt i overkant av samme tid i fjor. Dette er effekten av de halsløse investeringene som ble gjort i de årene da oljeprisen lå over 100 dollar fatet. Det investeringsnivået er borte nå, noe som snart vil slå inn i syklusen.

Det er viktig å være klar over at gjenværende innhold i de produserende felta (Reservekategori 1) på norsk sokkel bare dekker 6-7 års produksjon på dagens nivå, og at det stadig synker. Investeringene i de siste "gullårene" har først og fremst gjort det mulig å hente ut denne oljen raskere, det vil si å heve rovdriftfaktoren. Tilførselen av nye produserende felt ligger langt under uttaket.

Etter mange års forsinkelser startet Goliat i Barentshavet omsider opp i mars. Feltet inneholder 28 mill. kubikkmeter. Om det lykkes å få Ivar Aasen i gang i år som planlagt, inneholder feltet 23 mill. kubikkmeter. Noen flere felt står ikke på lista for i år. Vår oljeproduksjon var i 2015 på over 90 mill. kubikkmeter. En erstatningsgrad på 50-60 pst. er faktisk usedvanlig bra.

Det eneste som for en kort tid vil endre på denne tilstanden er oppstart av Johan Sverdrup (planlagt til slutten av 2019), som ifølge direktoratets anslag inneholder 280 mill. fat utvinnbar olje, eller ca. tre års oljeutvinning på dagens nivå. Fram til da vil de produserende reservene synke, og de vil med dagens uttak være svært små i 2019.

Global oljeproduksjon (dvs. all liquids) har ifølge IEAs siste tall falt marginalt fra 97,1 mill. fat/døgn i desember i fjor til 96,5 mill. fat i februar i år. OPEC har stagnert, mens resten av verden synker. Samtidig tror IEA at forbruket vil øke med 2 mill. fat/døgn i løpet av året, for det meste utenfor OECD.

Slår dette inn, går det relativt raskt mot balanse i markedet.