|
På dette nettstedet: |
...og nå skal det liksom være over? (17/8-07) USAs sentralbank senker renta, dollaren stuper, Europas børser går i været - og nå skal det liksom være over? Tro det den som vil. Av Jan Herdal Helt uventet senket USAs sentralbanksjef Bernanke renta med 0,5 prosent med øyeblikkelig virkning. Det er mye i ett jafs, men en talsmann for den USA-baserte globale investeringsbanken Lehmann Brothers sa likevel at det var et minimumstiltak. Dermed sa han også indirekte at den pågående krisa er langt alvorligere enn hva pengeflytterne gir inntrykk av utad. Jeg minnes svakt en replikk fra en 30 år gammel film. Scenen var en stor kontorbygning sett utenfra i kveldingen, med lys i alle vinduer. Ordene falt omtrent slik: - Og alle lever de av å flytte papirer. Det er lenge siden nordmenn har sluttet å undres over slikt. I et par generasjoner har vi levd i et samfunn hvor hverdagen i økende grad består av abstraksjoner, representasjoner og symboler. Symboler er lette å manipulere. Noen Oslo-kakser tar navnet Synnøve Finden når de skal ut og tjene penger på ost. Volvo heter fortsatt Volvo av merkevarehensyn, sjøl som om bilen for lengst er blitt en Ford. Penger er vår tids mektigste og mest sentrale symbol eller representasjon. Ikke rart at de forveksles med virkeligheten, noe Abba-låten "Money makes the world go round" er et utmerket uttrykk for. Penger kan og skal ikke være noen annet enn en representasjon av verdier. Innerst inne tror neppe en gang økonomer at det er pengene som driver verden. Men det er dessverre den oppfatningen som propaganderes i alle kanaler. Naturressurser, i form av råvarer og energi, som foredles til verdier for menneskeheten ved hjelp av arbeid og kompetanse, driver verden. Isolert sett er god pengeforvaltning viktig nok. Men når pengene begynner å leve sitt eget liv og mister kontakten med realøkonomien, er det fare på ferde. Og når alle går rundt og tror at det er manipulering med symbolet som er løsningen på realøkonomiske problemer, blir det garantert ingen reell løsning. Jeg leser i øyeblikket boka "Det kidnappade kapitalet" av den svenske økonomijournalisten Olle Rossander. Boka handler om den svenske Scandia-skandalen, en historie som gjør Eivind Reiten og kompani til smågutter på epleslang. Jeg vil sitere følgende fra denne boka om småsparerens hverdag: "I dag kan han välja mellan tusentals svenska og utländska aktier, fonder, optioner, warranter, indexaktier och andre mer eller mindre begriplige derivat... De skal ta ställning till begrepp som återbäringsränta, villkorad återbäring, kollektiv konsolidering, allokerat kapital, solvens, indexoptioner, tiotaggarlösning och frikrets och förkortningar som ITPK, ITP och IPS." Her leves det, som vi skjønner, et eget liv så det rekker. Disse "instrumentene" har utelukkende som formål å tjene noen ekstra kroner på selve pengeflyttingen. Reell produksjon og verdiskaping er her - i beste fall - en bisak langt der ute i horisonten. Nesten enda verre er det at ikke fins et menneske i verden som kan holde oversikt over slikt. I den pågående børskrisa gjentas det stadig at ingen vet hvem som sitter med Svarte-Per. Råtne lån pakkes ned, pakkes opp og pakkes ned igjen, blandes med andre pakker og deler av pakker, kjøpes og selges over hele verden, alt med elektronisk hastighet. Ressursknappheten, og i hovedsak utflatingen av den globale oljeutvinninga, har ført til at disse esende pengebingene ikke lenger har dekning i reell produksjon. Den eneste virkelige løsning er da å drenere dem til "riktig" størrelse. Alle skjønner at sentralbankene er i en tvangssituasjon, og ikke har noe valg. Men å pøse inn nye billioner blir dermed det motsatte av en løsning. Omtrent som å tømme bensin på bålet. Hvis børsen hadde vært en adekvat, rasjonelt styrt møteplass for penger og produksjon, kunne dreneringen ha skjedd relativt smertefritt med jevne endringer opp og ned. Men børsen er en kapitalistisk institusjon. Den korrumperes av systemet, og kapitalismen må dermed foreta sine nødvendige reguleringer ved hjelp av syklisk tilbakevendende kriser, med brutale konsekvenser for millioner av mennesker. I en forbigående periode har kapitalismen lykkes med å framstå som relativt vellykket for relativt mange mennesker. Det har marginalisert de grupper og krefter som har systemkritikk på dagsordenen. Før eller seinere må den debatten komme opp igjen. Historien er ikke slutt, slik den amerikanske halvfascisten og Bush-allierte Francis Fukuyama skriver i sin bok. I framtida har vi antakelig valget mellom befolkningsreduksjon ved hjelp av planmessig fødselskontroll, eller fortsatt kapitalistisk anarki med sultkatastrofer uten historisk sidestykke. Om ikke krigene skulle gjøre jobben, da. Hva velger du?
|
