For ett års tid siden så forskningssjef Ådne Cappelen ingen skyer på Norges økonomiske himmel. Nå ber han myndighetene om å utarbeide kriseplan. Det sier sitt om evnen til langsiktig økonomisk tenkning i Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling. Bør vi stole på denne gjengen?

De såkalte krise- og redningsplanene hagler stadig tettere i et forsøk på å redde det globale kapitalistiske finanssystemet fra totalt havari. Siste nytt er at verdens største sentralbanker, inkludert USA, EU og Japan, på nytt skal "sprøyte inn" astronomiske beløp, denne gangen tilsvarende over 1 billion NOK.

En såkalt "redningsplan" består nå i praksis av å flytte gigantiske gjeldsberg fra ett sted til et annet, åpenbart i stadig raskere tempo. Ingen av disse sentralbankene sitter på noen former for opparbeidede reserver. De må selv låne pengene. Hvor?

Hvis problemet hadde vært penger, ville det ha vært løst for lenge siden. Det vil si - pengedelen av problemet er det stikk motsatte av hva myndigheter, økonomer og diverse "eksperter" åpenbart later til å tro.

I mange år har både USA og EU brukt seddelpressene som redskap til å leve over evne. Avstanden mellom gjeldsbergene og den reelle verdiskapningen har blitt stadig større. Mer av samme sorten, slik de globale makthaverne fortsatt forsøker seg på, er å tømme bensin på inflasjonsbålet.

Nå kommer regninga endelig på bordet, og den blir stor.

Det fantastiske - og uhyggelige, fordi det viser systemets manipulative og totalt ensrettende karakter - er at i det voldsomme fokuset som nå rettes mot den økonomiske krisa, er det ingen som i det hele tatt nevner dens virkelige årsaker.

Fordi verden er styrt av økonomer og andre byidioter som ikke har filla peiling på eller interesse av reell verdiskapning, settes fokuset på pengepolitikken. Men penger er bare en representasjon av reelle verdier. Eller de bør være det.

Pengene driver ikke verden. Det gjør naturrressurser satt i produksjon av menneskelig tenkeevne og arbeidskraft.

Rovdrift på naturressursene og ødeleggelse av verdens økosystemer koster.

Ressurstilgangen er under utflating, ikke minst energitilgangen og da særlig oljen. Sammen med en årlig vekst i verdens folketall på 70-80 millioner mennesker, umuliggjør dette videre økonomisk vekst. Framskrivninger viser over enhver tvil at situasjonen vil skjerpes gradvis.

Det er disse realitetene som i dag burde være utgangspunktet for ethvert forsøk på å finne løsninger. Den maniske trua på pengemekanismenes avgjørende virkning viser dessverre tvert om at verden vasser videre i blinde inn i katastrofen.