Tilbake til forsida

 

 

James Petras er professor (emeritus) i sosiologi ved
Binghamton Universitet i delstaten New York. Hans siste publikasjon
er «Den arabiske opprøret og det imperialistiske motangrepet»
(The Arabic Revolt and the Imperialist Counter Attac, Clarity
Press, mars 2011). Han er også hyppig bidragsyter på nettstedet
Global Reasearch. Denne artikkelen er hentet fra Voltaire Network.

 

Russlands sårbarhet


Oljeavhengig: Vestens økonomiske krigføring understreker at russisk økonomi er for oljeavhengig, og at landet for ensidig har satset på økonomisk samarbeid med vest.

 

Av professor James Petras
Publisert på oljekrisa.no 3. desember 2014

Vladimir Putins gjenoppbygging av den russiske makten er delvis ødelagt av den økonomiske krigen som er iverksatt mot landet av USA og EU. Den vestlige aggresjonen, skriver professor James Petras, vil utfordre Russland til enten å fjerne oligarkene som landet har basert seg på så langt, eller dø.

Det USA/EU-sponsete kuppet i Ukraina og landets endring fra en stabil russisk handelspartner til en knust økonomisk EU-klient og en utskytingsrampe for NATO, er illustrasjoner på den farlige sårbarheten til den russiske økonomien og dermed staten. Det samme er de økonomiske sanksjonene mot Russland, som følge av landets støtte til områdene med russisk etnisk majoritet i Donbas-regionen og Krim. De vedvarende anstrengelsene for å øke Russlands nasjonale sikkerhet og økonomiske levedyktighet overfor disse utfordringene, krever en kritisk analyse av den politikken og de strukturene som har utviklet seg i post-sovjettiden.

Plyndring og privatisering
I løpet av de siste 25 årene har verdier for mange billioner (tusen milliarder) dollar i form av offentlig eiendom i alle sektorer i den russiske økonomien blitt ulovlig og tildels voldelig tilegnet av gangsteroligarker som har brukt væpnete bander til dette, særlig i overgangsperioden til kapitalisme.

Fra 1990 til 1999 døde over 6 millioner russere for tidlig som følge av det katastofale sammenbruddet i økonomien; gjennomsnittsalderen for menn falt fra 67 år i Sovjetunionen til 55 år i Jeltsin-perioden. Russlands BNP falt med 60 % i denne perioden - en historisk førsteplass for et land som ikke er i krig. Som et resultat av Jeltsins voldelige maktovertakelse og bombingen av det russiske parlamentet, kunne regimet fortsette å «prioritere» privatiseringen av økonomien, selge ut energien, naturressursene, bankene, transport- og kommunikasjonssektorene til en tiendedel av deres faktiske verdi, til «gode forretningsvenner», mens pensjonister voldelig ble kastet ut av hjemmene sine av eiendomsspekulanter.

De akademiske finanskonsulentene fra USA og EU ga råd til oligarkene og ministrene i regjeringen om de mest effektive markedsteknikkene for å plyndre økonomien, mens de skummet fløten gjennom betalinger og provisjoner - formuer ble skapt for de med de beste forbindelsene. Samtidig kollapset levestandarden. To tredjedeler av russiske husholdninger ble vesentlig fattigere, selvmordsraten ble mangedoblet, dødeligheten som følge av alkoholisme og stoffmisbruk, HIV og veneriske sykdommer kom helt ut av kontroll. Syfilis og tuberkulose steg til epidemiske størrelser - sykdommer som var helt under kontroll i sovjetperioden kom tilbake som følge av stenging av klinikker og sykehus.

Naturligvis feiret respektable medier i vest plyndringen av Russland som en overgang til «frie valg og markedsøkonomi». Det ble skrevet glødende artikler som omtalte den politiske makten og dominansen til gangsteroligarker som en gjenspeiling av fremveksten av et «liberalt demokrati». Den russiske staten ble på den måten omdannet fra en supermakt til et ynkelig klientregime gjennomsyret av vestlige etterretningsagenter og ute av stand til å regjere og håndheve avtaler og overenskomster med vestlige makter.

USA og EU fortrengte raskt Russlands innflytelse i Øst-Europa og overtok tidligere statseide industrier, massemedia og finansinstitusjoner. Kommunister og venstreorienterte og til og med nasjonalister ble fjernet og erstattet av lydige og underdanige «fritt marked» og pro-NATO politikere. USA og EU brøt alle signerte avtaler mellom Gorbatsjov og vesten: Østeuropeiske regimer ble NATO-medlemmer. Vest-Tyskland annekterte DDR og militærbaser ble etablert helt opp mot Russlands grenser. Pro-NATO «tenketanker» ble etablert og kom i tillegg til etteretningsvirksomhet og antirussisk propaganda.

Hundrevis av NGOer (Non Government Organisasjoner, egentlig ofte et dekke for CIAs organiserte virksomhet) etablert av USA, opererte innad i Russland som propaganda- og organiseringsinstrumenter for «underdanige» nyliberale politikere. I det tidligere sovjetiske Kaukasus og i Det fjerne Østen støttet vesten sekteriske separatistbevegelser og væpnete opprør, særlig i Tsjetjenia; USA sponset diktatorer i Kaukasus og korrupte neoliberalere som i Georgia. Den russiske staten var kolonisert og dens anerkjente leder, Boris Jeltsin, ofte i kanonfylla, ble stivet opp og manipulert til å underskrive dekreter som førte til ytterligere desintegrering av staten og samfunnet.

Jeltsins tiår huskes av det russiske folket som en katastrofe og av USA/EU, de russiske oligarkene og deres etterfølgere som en «gullalder» for plyndring. For det overveiende flertallet i Russland var dette den mørke perioden, de mørke årene, da russisk vitenskap og kultur ble herjet med; toppvitenskapsfolk, kunstnere i verdensklasse og ingeniører sultet som følge av manglende lønn. Mange ble drevet til desperasjon, flukt og fattigdom. For USA, EU og oligarkene var dette perioden med «lett utbytte»: økonomisk, kulturell og intellektuell plyndring, milliarddollar-formuer, politisk straffefrihet, hemningsløs kriminalitet og underkastelse av vestlige diktater. Avtaler med den russiske staten ble brutt før blekket var tørt. Dette var perioden med den USA-sentrerte unipolare verden, den «New World Order», hvor Washington kunne utøve innflytelse og invadere nasjonalistiske motstandere og russiske allierte uten straff.

Denne gullalderen uten utfordringer vedrørende verdensdominansen, ble den vestlige «standarden» Russland ble vurdert utfra etter Jeltsin. Ethvert politisk tiltak, både hjemme og ute, som Putin har satt i verk i årene 2000-2014 er vurdert i Washington ut fra om det er avvikende fra eller det samme som i Jeltsin-perioden, hvor en uten motstand kunne plyndre og manipulere.

Putinperioden: Statlig og økonomisk
rekonstruksjon og fiendtlig motstand fra USA og EU

Putins første oppgave var å stanse Russlands sammenbrudd, Russlands reise mot nullpunktet. Etter en viss tid bedret statsmakten og økonomien seg og begynte å få trekk av orden og mindre lovløshet. Den begynte å vokse. Arbeidsmarkedet, lønn og levestandardard bedret seg. Handel, inveseringer og finanstransaksjoner med vesten ble normalisert. Direkte plyndring ble straffeforfulgt.

Russlands gjenoppbygging ble sett på av vesten med motstridende følelser. Mange lovlydige forretningsfolk ønsket velkommen gjenopprettingen av lov og orden og slutten på gangstervesenet; i motsetning til politikere i Washington, Brussel og «gribbekapitalistene» på Wall Street og i City of London. Disse fordømte ganske fort det de kalte Putins voksende autoritære styre og statsmakt, etter hvert som russsiske myndigheter begynte å etterforske oligarkene for skattesvik, storskala hvitvasking, korrupsjonen av offentlig ansatte og til og med drap.

Putins økende makt falt sammen med det verdensomspennende handelsoppsvinget. Den utrolige prisstigningen på russisk gass og olje og metaller (2003-2013) tillot en høy vekstrate for russisk økonomi, samtidig som de begynte å øke reguleringen av økonomien og gjenoppbygge de militære styrkene. Putins suksess med å få slutt på de verste formene for plyndring av den russiske økonomien og reetableringen av russisk suverenitet, gjorde han populær slik at han flere ganger ble gjenvalgt med et stort flertall. Etter hvert som Russland fjernet seg fra kvasisatellitt-politikken, både personer og praksis fra Jeltsin-tiden, førte det til at USA og EU satte i verk en mangesidig og langsiktig fientlig politisk strategi som hadde som mål å svekke Putin og gjeninnsette ettergivende, Jeltsin-lignende nyliberalere.

Russiske NGOer som var grunnlagt av USA-fond og opptrådte som frontorganisasjoner for CIA, organiserte masseprotester rettet mot folkevalgte. Vestligstøttede ultraliberale politiske partier konkurrerte uten hell for nasjonale og offentlige posisjoner og verv. Carnegie Center, en notorisk propagandamaskin grunnlagt av USA, spydde ut ondsinnede pamfletter hvor det ble forsøkt å beskrive Putins demoniske og autoritære politikk, hans forfølgelse av dissidentoligarker og hans vending mot den gamle sovjetiske kommandoøkonomien.

Mens vesten søkte å få en vending tilbake mot «plyndringens gullalder» gjennom støtte til innenlandske politiske surrogater, gjennomførte de en aggressiv utenrikspolitikk som hadde som formål å fjerne Russlands allierte og handelspartnere, særlig i Midt-Østen. USA invaderte Irak, myrdet Saddam Hussein og Baathpartiets ledelse og etablerte en sekterisk marionettregjering. Derigjennom fjernet de Russlands viktigste sekulærnasjonalistiske allierte i regionen. USA satte i verk sanksjoner overfor Iran, en sentral og viktig regional handelspartner for Russland. USA og EU støttet et storskala væpnet inngrep for å styrte president Bashaar Assad i Syria, nok en russisk alliert, for å frata dem en flåtebase i Middelhavet. USA bombet Libya, en sentral oljeprodusent og handelspartner for Russland (og Kina) i håp om å få etablert et provestlig regime der.

Det georgiske regimet ble ansporet av USA til å invadere et russisk protektorat, Sør-Ossetia i 2008, hvor det ble drept mange russiske grensevakter og hundrevis sivilister. Dette ble stoppet av et voldsomt russisk motangrep.

I 2014 gikk vesten til motoffensiv for å innringe, isolere og undergrave enhver mulighet for en uavhengig russisk stat. USA finansierte et sivil-militærkupp, styrtet det valgte regimet til Viktor Janukovitsj I Ukraina som hadde gått imot EU-tilknytning og NATO-tilhørighet. Washington etablerte et marionettregime som var gjennomgripende fientlig overfor Russland og etniske russiskukrainske borgere. Russisk motstand mot kuppet og støtte til prodemokratiske føderalister i sørøst og på Krim ble brukt som et påskudd for vestlige sanksjoner med mål å underminere Russlands olje-, bank- og produksjonssektorer, for å knekke landets økonomi.

Imperiets strateger i Washington og Brussel brøt alle tidligere avtaler med Putin-administrasjonen og forsøkte å snu Putins allierte oligarker mot den russiske presidenten ved å true deres økonomiske interesser og verdier i vesten (særlig hvitvaskede bankinnskudd og eiendommer). Russiske statsoljeselskap som hadde avtaler med Chevron, Exxon og Total, ble med et slag utestengt fra det vestlige kapitalmarkedet. Den samlete virkningen av denne ti år lange offensiven som kulminerte med den nåværende bølgen av alvorlige sanksjoner, skulle forårsake resesjon i Russland og undergrave valutaen (rubelen er svekket med 24 % i 2014), drive opp importkostnadene og dermed ramme forbrukerne. Russisk industri er avhengig av importerte deler og utstyr. På samme måte er oljeselskapene avhengig av import hvis de skal utnytte reservene i Arktis. Disse skulle få svi som følge av Putins ulydighet.

Til tross for den kortsiktige suksessen av EU/USAs krig mot den russiske økonomien har Putin-administrasjonen forblitt svært populær blant russiske velgere. Meningsmålingene har gitt hans politikk en oppslutning på over 80 %. Dette har forvist Putins provestlige opposisjon til historiens skraphaug. Til tross for dette har den vestlige sanksjonspolitikken og den aggressive militære innsirklingen fra NATO eksponert Moskvas sårbarhet.

Russisk sårbarhet: grensene for Putins restaurering av russisk suverenitet
I kjølvannet av de vestlige og russiske oligarkenes plyndring av russisk økonomi og den ukontrollerte nedbyggingen av det russiske samfunnet, fulgte Putin en sammensatt strategi.

Først prøvde han å skille mellom politiske og økonomiske oligarker: de siste var de som var villige til å samarbeide med regjeringen for å gjenoppbygge økonomien og villige til å begrense sine aktiviteter og forholde seg til de generøse retningslinjene som ble foreslått av president Putin. De fikk beholde sin store økonomiske makt og sine fortjenester, men ikke politisk makt. Til gjengjeld lot Putin dem beholde deres tvilsomt tilegnete forretningsimperier. Dette i motsetning til de oligarkene som ville ha politisk makt og finansierte Jeltsin-periodens politikere. Noen av disse ble fratatt sine formuer og andre ble rettsforfulgt for økonomiske forbrytelser, fra hvitvasking av penger, skatteundragelser, svindel og ulovlige pengeoverføringer til utlandet helt til betaling for drap av sine rivaler.

Deretter var strategien å utvide det russiske samarbeidet med vestlige stater og økonomier, men på basis av gjensidig og ikke ensidig markedsutveksling, som var det vestlige land hadde foretrukket og slik det skjedde i Jeltsin-perioden. Putin forsøkte å sikre større politisk-militær integrasjon med USA og EU for å trygge Russlands grenser og innflytelsessfære. I siste instans åpnet Putin russiske militærbaser og forsyningslinjer for USA og EUs militære styrker, som var opptatt av invasjon og okkupasjon av Afghanistan, og han opponerte ikke mot sanksjoner overfor Iran. Putin godtok også stilltiende den amerikanske okkupasjonen av Irak, til tross for Russlands langvarige økonomiske bånd overfor Bagdad. Han deltok på femmaktenes omgåing av fredsforhandlingene Palestina-Israel og protesterte ikke mot USAs ensidige støtte til Israel. Han ga til og med grønt lys for NATO-bombingen av Libya, fordi han naivt antok at det ville være en avgrenset oppgave - et «humanitært inngrep».

Som et resultat av Putins politiske og diplomatiske samrøre med Washington/NATO sin militære ekspansjon, blomstret den russiske handelen, investeringene og finanspolitikken i forhold til vesten. Russiske firma fikk lån i det vestlige kapitalmarkedet; utenlandske investorer flokket seg rundt det russiske aksjemarkedet og flernasjonale former for «joint venture». Store olje- og gassavtaler blomstret. Levestandarden steg til Sovjet-nivået, forbruket steg voldsomt, arbeidsledigheten sank fra tosifret til ensifret, lønner og avdrag ble betalt og forskningssentrene, universitetene, skolene og kulturinstitusjonene ble gradvis bedre.

Den tredje delen av Putins strategi var å styrke statseiendommen (renasjonalisering), særlig av den strategiske olje- og gassektoren. Gjennom direkte kjøp, finansielle revisjoner og konfiskering av gangsteroligarker, ble den russiske statens overtagelse av olje- og gassektoren en suksesshistorie. Disse renasjonaliserte sektorene laget «joint ventures» med vestlige oljegiganter og var ledende for russsik eksport i en periode med stigende energietterspørsel. Med stigende oljepriser i Putinperioden opplevde Russland en importboom av alt fra jordbruksvarer til luksus, juveler og biler. Putins støtte hos velgerne økte, sammen med integreringen i de vestlige markedene.

Putins strategi for ekspansjon og vekst var utelukkende rettet vestover mot USA og EU, og ikke østover mot Asia/Kina eller sørover mot Latin-Amerika.

Fokuset vestover førte til at Putins opprinnelige taktiske suksess etter hvert begynte å vise Russlands strategiske sårbarhet. De første tegnene var tydelig gjennom den vestlige støtten til de korrupte oligarkenes anti-Putin-kampanje og medienes demonisering av det russiske juridiske systemet som forfulgte og dømte gangsteroligarker som Mikhail Khodorovsky. Det neste tegnet var vestens finansielle og politiske støtte til Jeltsin-periodens neoliberale som kjempet mot Putins Forente Russland Parti og dets kandidater.

Det ble klart at Putins anstrengelser for å restaurere russisk suverenitet var i konflikt med vestens planer om å opprettholde Russland som en vasallstat. Vesten fremholdt de gyldne årene i Jeltsin-perioden med sin plyndring, som motstykke til Putin-perioden for et uavhengig og dynamisk Russland - ved at de konstant knyttet den russiske presidenten sammen med den angivelig dysfunksjonelle Sovjet-perioden og KGB.

I 2010 oppmuntret USA sin klient, president Saakashvili i Georgia, til å invadere det russiske protektoratet i Sør-Ossetia. Dette var den første store indikasjonen på at Putins tilpassing til vesten var kontraproduktiv. Russlands territoriale grense, landets allierte og innflytelsessfærer ble angrepsmål for vesten. USA og EU fordømte Russlands defensive
respons selv etter at Moskva hadde trukket tilbake troppene fra Georgia etter å ha gitt motpaten en grundig omgang bank.

Georgia var en militær generalprøve; et av flere vestlige planlagte og finansierte kupp - noen omskrevet som «regnbuerevolusjoner», andre som NATOs «humanitære intervensjoner». Jugoslavia på Balkan ble fragmentert gjennom NATO-bombing og Ukraina hadde flere regnbueopprør før den aktuelle blodige «borgerkrigen». Washington og Brussel tolket Putins rekke av forsonlige tiltak som uttryk for svakhet og følte seg derfor fri til å gripe til ytterligere tiltak langs Russlands grenser og slå ut regimer som var vennlige overfor Russland.

Frem mot midten av det andre tiåret i det nye århundret, gjorde USA og EU den strategiske beslutningen å svekke Russlands sikkerhet og landets økonomiske suverenitet: Ta kontroll over Ukraina, fjerne Russland fra sin flåtebase i Svartehavet på Krim, omgjøre Ukraina til en avansert NATO-utpost og kutte Øst-Ukrainas økonomiske bånd til Russland - særlig det russiske markedet for den strategisk viktige ukrainske våpenindustrien. Kuppet ble finansiert i vesten og ytterliggående høyregrupper og nynazister var sjokktropper. Kiev-juntaen organiserte en erobringskrig som var rettet mot - og for å få fjernet - de prodemokratiske kreftene i den sørøstlige Donbas-regionen, med sin overveiende etnisk russiske majoritet og sitt tungindustrielle bånd til Russland.

Da Putin endelig forstod den åpenbare faren for Russlands nasjonale sikkerhet, reagerte hans regjering ved å annektere Krim etter en folkeavstemming og begynnte å sørge for forsyninger til de omringete anti-Kiev-føderalistene i Øst-Ukraina. Vesten utnyttet den russiske økonomiens sårbarhet, som var resultatet av Putins utviklingsmodell, og satte ut i livet omfattende økonomiske sanksjoner som hadde som hensikt å knekke Russlands økonomi.

Vestlige sanksjoner, russisk svakhet: Nytenkning om Putins strategiske tilnærming.
Vestens aggresive militarisme og sanksjonene mot Russland avdekket en rekke alvorlige svakheter ved Putins økonomiske og politiske strategi. Av disse var

(1) Hans avhengighet av vestorienterte «økonomiske oligarker» for å fremme sin strategi for russisk økonomisk vekst;

(2) Hans aksept av det meste av privatiseringen under Jeltsinperioden;

(3) Hans avgjørelse om å satse på handel med vesten og overse markedet i Kina;

(4) Hans strategiske satsing på gass- og oljeeksport i stedet for å utvikle en mer variert økonomi;

(5) Hans avhengighet av sine allierte røverbaron-oligarker uten erfaring i industriutvikling og egentlig uten finansielle ferdigheter, med mager teknologisk ekspertise og ingen forståelse for markedsføring, altså at disse skulle gjenoppbygge og kjøre den ledende produksjonssektoren.

I motsetning til kineserne hadde de russiske oligarkene vært totalt avhengige av de vestlige markedene, både innen finans og teknologi. De hadde gjort lite for å utvikle hjemmemarkedet. De hadde heller ikke implementert selvfinansiering ved å reinvestere fortjenestene eller å oppgradere produktiviteten gjennom russisk teknologi og forskning.

Stilt overfor de vestlige sanksjonene er Putins ledende oligarkallierte hans svakeste ledd, for å kunne få til en effektiv motreaksjon. De presser Putin for å få han til å gi etter for Washington, mens de trygler vestlige banker om å gjøre unntak for sanksjonene vedrørende egne midler og eiendommer. De prøver desperat å beskytte sine verdier i London og i Washington. Kort sagt prøver de alt de kan å få Putin til å kutte forbindelsene til frihetskjemperne i Sørøst-Ukraina og få en rask avtale med Kiev-juntaen.

Dette viser virkelig motsetningen i Putins strategi for samarbeid med oligarker, som på den ene siden har gått med på ikke å gå mot Putin innad i Russland, samtidig som de på den andre siden overfører enorme verdier til vestlige banker som blir investert i luksus og fast eiendom i London, Paris og på Manhatten. Dette skaper lojalitet til krefter utenfor Russland. I praksis er de tett forbundet til Russlands nåværende politiske fiender. Putins taktiske suksess i å binde oligarkene til sitt prosjekt med vekst gjennom stabilitet, snudde seg derfor til en strategisk svakhet når landet skulle forsvares mot ødeleggende økonomiske represalier.

Putins aksept av Jeltsin-periodens privatiseringer ga en viss stabilitet på kort sikt, men snudde seg til en massiv kapitalflukt, i stedet for å investeres i innenlandske prosjekter for å sikre større grad av selvforsyning. I dag er den russiske regjeringens evne til å mobilisere og å omdanne økonomien til en maskin for vekst og til å stå imot imperiaistisk press mye svakere enn om den hadde vært under større statlig kontroll. Putin vil ha problemer med å overbevise private eiere av viktige russiske industriforetak til å ofre seg - de er for vant til at de får fordeler, subsidier og regjeringskontrakter. Videre, på den motsatte siden, etter hvert som det ble et økende press i vesten for nedbetaling av gjeld samtidig som nye kreditter ble nektet, ble den private eliten truet med konkurs eller produksjonskutt og oppsigelser.

De voksende militære trusler langs Russlands grenser, linjen med brutte løfter vedrørende innlemmelsen i NATO av østeuropeiske stater og bombingen og ødeleggelsen av Jugoslavia på 1990-tallet, skulle ha lært Putin at ingen ensidige innrømmelser ville være tilstrekkelige for å vinne vesten som en likeverdig partner. Washington og Brussel var urokkelig i sin strategi for innsirkling og opprettholdelse av Russland som en «klientstat».

I stedet for å vende seg vestover og tilby støtte til USA/NATO-krigene, hadde Russland vært i en langt gunstigere posisjon til å motstå sanksjoner og vedvarende militære trusler hvis landet hadde spredt og orientert økonomien mot de asiatiske markedene. Særlig Kina, med sin dynamiske økonomiske vekst og ekspanderende hjemmemarked, investeringskapasitet og voksende tekniske ekspertise, ville gitt strategiske fordeler. Kinas utenrikspolitikk har ikke vært ledsaget av kriger og invasjoner av Russlands allierte og inngrep langs Russlands grenser.

Ettersom Russland nå endelig har vendt seg for å knytte tettere bånd med Asia som følge av av de voksende NATO-truslene, må det likevel sies at mye tid og muligheter er tapt i løpet av de siste 15 årene. Det vi ta et nytt tiår til å reorientere Russlands økonomi, mens de viktigste industriene fortsatt kontrolleres av middelmådige oligarker og kleptokrater, et etterslep fra Jeltsin-perioden.

Med stengingen av de vestlige markedene, måtte Putin vende seg mot Kina, andre asiatiske nasjoner og Latinamerika for å finne nye økonomiske markeder og partnere. Men hans vekststrategi er fremdeles avhengig av olje- og gasseksport, og de fleste av Russlands private «forretningsledere» er ikke virkelige forretningsentreprenører. De er derfor ute av stand til å å utvikle nye konkurranseprodukter som kan forbedre russisk teknologi og finne fram til nye lønnsomme markeder. Denne generasjonen av russiske forretningsledere bygget ikke sine økonomiske «kongedømmer» eller konglomerater fra bunnen - de tok og de plyndret verdiene fra offentlig sektor og de økte sine formuer gjennom statskontrakter og beskyttelse. Moskva ber dem nå om å finne andre oversjøiske markeder for å utvikle, konkurrere med og erstatte deres avhengighet av tysk maskineri.

De fleste russiske industrikapitalistene kan best beskrives ikke som sosiale entrepenører, men mer som renteinnkrevere og som kamerater med vesten. Deres bakgrunn er som oftest som gangstere eller krigsherrer som med våpen presset sin konkurrenter ut av den offentlige «gi bort»-virksomheten på 1990-tallet. Ettersom disse oligarkene har prøvet å oppnå sosial respektabilitet etter å ha sikret sine økonomske imperier, betalt PR-agenter til å pynte på deres sosiale omdømme og økonomiske rådgivere til å rådgi seg vedrørende investeringer, har de aldri vist noen evne til å utvikle firmaene sine til konkurransedyktige virksomheter. Istedet har de forblitt fullstendig avhengig av kapital, teknologi og import fra vesten og subsidier fra Putin-administrasjonen.

De såkalte russiske «kapitalistiske» rentierene står i skarp kontrast til de dynamiske kinesiske offentlige og private entreprenørene - som låner teknologi fra USA, Japan, Taiwan og Tyskland og bruker denne tilpasset og forberdet til å produsere avanserte og virkelige konkurransedyktige produkter. Når USA/EU-sanksjonene ble satt i verk viste det seg at russisk industri ikke var forberedt på å kunne erstatte dette gjennom lokal produksjon, og Putin måtte arrangere handel og importavtaler med China og andre.

Den største strategiske feilen i Putins økonomiske strategi var hans beslutning om å konsentrere seg om gass- og oljeproduksjon vestover som sin «vekstmaskin». Dette resulterte i at Russland ble avhengig av høye priser for råvareeksporten og vestmarkedene. Med dette i bakhodet, har USA og EU utnyttet Russlands sårbarhet for fall i markedsprisen for energi. Russland er blitt avhengig av vestlig oljeutvinningsteknologi, utstyr og fellesprosjekter (joint ventures).

Putins politikk har hvilt på en forestilling om økonomisk integrasjon med vesten kombinert med bredere samarbeid og politiske forbindelser. Denne antagelsen viser seg å være feil hvis en tar i betraktning det som har skjedd: USAs og EUs samarbeid var taktisk, tilfeldig og asymetrisk, naturligvis med ensidige russiske innrømmelser, særlig med hensyn til en vedvarende vilje til å ofre sine tradisjonelle allierte på Balkan, i Midtøsten og i Nordafrika, og særlig i Kaukasus. I det øyeblikk Russland begynte å hevde egne interesser, snudde vesten til fientlighet og konfrontasjon. Helt siden Russland gikk mot kuppregimet i Kiev har vestens mål vært å styrte Putins Russland. Den pågående vestlige offensiven mot Russland er ikke en forbigående fase: den er starten på en forlenget, intensivert økonomisk og politisk konfrontasjon.

Selv om Russland er sårbart er landet ikke uten ressurser og evne til å stå imot, til å forsvare sin nasjonale suverenitet og få til økonomiske fremskritt.

Hva må gjøres?
Først av alt må Russland få bredde i økonomien; landet må industrialisere sine råmaterialer og investere tungt i å erstatte vestlig import gjennom lokal produksjon. Å flytte handelen mot Kina er et positivt skritt, det må ikke bli en kopiering av tidligere handelsmønster: olje og gass mot forbruksvarer.

For det andre må Russland renasjonalisere sine banker, utenrikshandelen og sin strategiske industri, få en slutt på på den tvilsomme politiske og økonomiske lojaliteten og rentenist-adferden til den dysfunksjonelle kapitalistklassen. Putinadministrasjonen må skifte fra oligarker til teknokrater, fra rentenister til ingeniører, fra spekulanter som tjener i Russland og spekulerer i vesten til arbeiderdeltagelse. Med andre ord må landet utdype den nasjonale, offentlige og produktive karakteren i økonomien. Det holder ikke bare å kreve erklæringer om lojalitet til Putinadministrasjonen av oligarkene som blir i Russland Det er ikke tilstrekkelig til å gjøre dem til lovlige økonomiske agenter. De har i det store og hele ikke investert i Russland, men overført sine verdier til utlandet, og stiller spørsmål om statsmaktens autoritet som følge av sanksjonene fra vesten.

Russland trenger en ny politisk og økonomisk revolusjon - hvor regjeringen erkjenner vesten som en hovedtrussel og hvor en må sette sin lit til den organiserte russiske arbeiderklassen og ikke til tvilsomme oligarker. Putin-administrasjonen har dratt Russland fra avgrunnen og har bygget opp verdighet og selvrespekt hos russere hjemme; landet har stått opp mot vestlig aggresjon i Ukraina. Herfra må Putin bevege seg frem mot det punkt hvor Jeltsins «kleptostat» og økonomi demonteres.

Landet må gjenindustrialisering med utvidelse av hele produksjonsspekteret og utvikling av egen høyteknologi og økonomi. Og ikke minst trenger Russland å skape nye demokratiske former, altså mer folkelig demokrati for å sikre overgangen til en antiimperialistisk og selvstendig stat. Putin støttes av et stort flertall i Russland, han har vitenskapelige og profesjonelle kadre; han har allierte i Kina og blant BRICS-statene (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) og han har viljen og evnen til å «gjøre de rette tingene».

Om Putin lykkes i sin historiske oppgave, eller om han av frykt og ubesluttsomhet kapitulerer overfor truslene fra det farlige og råtnende vesten, det gjenstår å se.

(Artikkelen er oversatt og bearbeidet av Knut Lindtner.
Originalen kan leses på Voltaire.net her.)