Tilbake til forsida

 

 

Anslagsvis 80 millioner
amerikanere er nå utestengt fra alt som
kan minne om amerikanske drømmer.

 

Fordelingens betydning


Som denne figuren fra Yardeni Research viser, hadde oljeforbruket bare blant OECDs G7-medlemmer pr. august i år falt med 4 mill. fat/døgn fra en topp i 2005.

 

Av Jan Herdal
Publisert 12. desember 2014

Med "Kapitalen i det 21. århundre" har franskmannen Thomas Piketty trolig skrevet vår tids standardverk om arbeid, kapital og fordeling. Han påviser at kapitaleiernes andel av "samfunnskaka" praktisk talt er tilbake på 1800-tallsnivå.

Ubalansen er blitt så stor at den setter bom for all utvikling. Et stadig fattigere folkeflertall tvinges i økende grad til å bruke sin arbeidskraft til å betjene de rike, i stedet for å utføre nødvendige samfunnsoppgaver til felles beste.

Under alt avledende skrik og skrål om klimakrise, demokrati og menneskeretter er det med andre ord en systematisk kontrarevolusjon eller reføydalisering som har pågått i vår generasjon. Vår tids adel er like ufattelig rik som den russiske adel var på Leo Tolstojs tid. Det ser håpløst ut. Men det gjorde det også før den russiske revolusjon i 1917, og de objektive, økonomiske forutsetningene for revolusjon er nå de samme.

Revolusjonen kommer, men ikke i 1917-versjon.

Piketty mener at utviklinga sannsynligvis blir enda verre i åra framover, ikke minst på grunn av objektive forhold i kapitalismen. Økonomisk stagnasjon og fravær av vekst øker betydningen av nedarvet kapital. Det samme gjør stagnerende folketall, noe vi opplever i Europa.

Det er lett å beskrive en situasjon, men vanskeligere å gjøre noe med den.

Til forskjell fra Piketty og hans sosialdemokratiske hoff mener jeg at motsetningene han beskriver ikke kan løses innen systemet. De historiske erfaringene viser at kapitalismen over tid ikke lar seg beskatte til et menneskelig ansikt. Den private eiendomsretten til produksjonsmidlene må på ett eller annet vis oppheves.

På grunn av Norges økonomiske unntakstilstand har det vært praktisk talt umulig å få ørens lyd for slike problemstillinger her til lands. Mye tyder på at det vil bli lettere i åra som kommer. Unntakstilstanden er definitivt over. Og statistikken viser at Norden er et av de områder der de økonomiske forskjellene øker raskest, til tross for fortsatt relativt egalitære forhold.

Også her til lands ser vi at lønnsforskjellene har økt kraftig, men som Piketty påviser utgjør dette bare en liten del av totalen. Hovedmotsetninga går, nå som før, mellom arbeid og kapital. Mange av dagens unge har vel knapt nok hørt denne setninga. For meg var den barnelærdom. Kapitalen eies av de rike og ultrarike, men den kapitalistiske staten er også blitt et nav i denne utviklinga.

La meg prøve å bruke noe av Pikettys observasjoner på dagens oljesituasjon. De passer nemlig som hånd i hanske.

De siste tall viser at USAs oljeforbruk (oljeimport, egenproduksjon pluss/minus nettoimport/eksport av raffinerte produkter) i slutten av november var 14,4 mill. fat/døgn. På samme tid i fjor var det på 13,3 mill. fat/døgn. Forbruket har økt med vel 1 mill. fat/døgn på ett år. Men så seint som i november 2007, før "finanskrisa", var USAs nettoforbruk på 17,2 mill. fat/døgn. (Du kan ettergå disse tallene på det amerikanske energidepartementets offisielle statistiske hjemmeside her).

Tross det siste årets økning, har USAs eget oljeforbruk fortsatt falt med 2,8 mill. fat/døgn over den siste 7-årsperioden, samtidig som landets folketall har økt med 15-20 millioner. Dagens "overproduksjon" av olje er av OECDs energibyrå IEA anslått til snaut 1 mill. fat/døgn. Dersom USA bare gjenvant sitt oljeforbruk fra før 2008, ville verden har en oljemanko på ca. 2 mill. fat/døgn, med en tilsvarende prisutvikling.

Disse tallene avslører det reelle omfanget av den økonomiske krisa i USA, bak den offisielle propagandaen om rikdom og vekst. Ser vi på OECDs G7-klubb hvor USA inngår (graf øverst), har oljeforbruket falt med 4 mill. fat/døgn i perioden. Glem all vekst. Om G7-landa bare hadde maktet å opprettholde sitt oljeforbruk, ville produksjonsmankoen ha vært på ca. 3 mill. fat/døgn.

De kommer aldri dit igjen. Denne oljen kan ikke leveres til overkommelig pris.

En hovedårsak til OECDs svekkelse i forhold til store deler av verden forøvrig, er det høye forbruket. Når land som Kina og India øker, er det fra et svært lavt utgangspunkt. Fortsatt bruker en kineser bare en firedel så mye olje som en europeer. 300 mill. amerikanere bruker mer olje enn 500 mill. europeere. Globalt vil oljeforbruket pr. innbygger fortsette å synke, i hvert fall så lenge verdens befolkning øker med 70-80 mill. pr. år. Det vil skje ved at gapet minsker videre.

Hvordan påvirkes dette bildet av de fordelingsmessige trendene Piketty så velformulert påviser? Det er ikke så vanskelig å finne hint i kapitalens egne medier. Det er grenser for hvor mye olje enprosenten kan forbruke. En annen indikasjon er at prosentvis andel av yrkesaktiv befolkning i USA stadig synker, tross offisielle påstander om lavere arbeidsledighet:

Ifølge de siste tall fra USAs arbeidsdepartement er den nå nede i 62,8 prosent. Alle disse millioner av mennesker havner sjølsagt ikke i rennesteinen. Noe kan reflektere kapitalinntektenes økte betydning i forhold til lønnsarbeid, men i hovedsak er dette en fattigdomsstatistikk. De som har falt ut kan stort sett glemme den amerikanske drømmen, inkudert bil.

Denne tabellen viser at median lønnsinntekt i USA (lønna "i midten" der like mange lønnstakere på hver side tjener mer og like mange tjener mindre) i 2013 var 28 000 dollar, eller ca. 200 000 norske kroner etter dagens kurs. Fra toppåret 1991 er den svekket med 7 prosent i forhold til gjennomsnittslønna (all lønn i USA delt på antall lønnstakere). Denne kurva viser at reell median husholdsinntekt i USA har falt fra 56 000 dollar i år 2000 til 51 000 i 2013, et fall på ca. 10 prosent.

Dette sier altså ikke noe om den virkelig store forskjellen, som går mellom arbeid og kapital, men det viser at også lønnsforskjellene har økt kraftig i perioden, og at situasjonen svekkes for lønnstakere flest i USA. Det er ikke kineserne som tar disse pengene. Dette handler om fordeling av lønnspotten i USA. Det blir langt verre om vi tar en titt på trinnet under på lønnskalaen.

Ifølge US Census Bureau hadde 10 prosent av USAs hushold i 2013 en husstandsinntekt på 85 000 kroner. Hvert 5. hushold hadde en husstandsinntekt på 150 000 kroner eller mindre. Hele 40 prosent av USAs husstander måtte greie seg med enn årsinntekt på 280 000 kroner eller mindre.

Anslagsvis 80 millioner amerikanere er nå utestengt fra alt som kan minne om amerikanske drømmer. Mange av dem er redusert til et praktisk talt eiendomsløst proletariat som leier billige boliger, ofte i form av motellrom eller campingvogner, lever på junk food og tar bussen mellom sine 2-3 MacJobs til 50 kroner timen.

Det blir ikke mye oljeforbruk av slikt.