Tilbake til forsida

Skifergass som pyramidespill

Da denne grafen ble utarbeidet, lå gassprisen i USA på 4-5 dollar (blå strek). Med dagens gasspris på under 3,5 dollar er all skifergassproduksjon ulønnsom. Flere prosjekter krever tre til fem ganger denne prisen for å gå i balanse. Statoil kan jo glede seg over at Marcellus og Eagle Ford er blant de aller beste - men også de taper store penger nå.
(Graf: Wood MacKenzie)

Av Jan Herdal
Publisert 28. november 2011

Endelig spår også det ledende konsulentfirmaet Wood MacKenzie blodbad i amerikansk skifergassproduksjon. En snarlig "markedskorreksjon" vil føre til at bare de aller beste prosjektene overlever på sikt - under forutsetning av løpende effektivisering.

Oljekrisa.no kan ønske velkommen etter. Med dagens gasspriser går all skifergassproduksjon i USA med tap under antatt total levetid (inntil planlagt gass er tatt ut, og brønnen plugget og forlatt). I denne artikkelen skriver sjefskonsulent Neal Anderson:

- Den bistre økonomiske virkeligheten er blitt utsatt ved kombinasjonen av en strøm av nye investorer, og operatørenes evne til å prisskjerme produksjonen. Dessverre forsvinner denne støtten ved at prisskjermingen av gass bare skjer ned til 4-5,95 dollar mmbtu.

Ifølge Andersson har stadig nye bølger av spekulanter hittil sendt 90 mrd. dollar inn i skifergassvirksomheten i USA, tilsvarende ca. 530 mrd. NOK etter dagens kurs. Til sammenligning investeres det årlig ca. 150 mrd. NOK på norsk sokkel.

Mange av de nye spekulantene har verken evne eller erfaring til det være seg å utnytte ressursene effektivt eller til å selge gass i verdens mest fleksible, dynamiske gassmarked, så ulikt deres egne regulerte markeder, skriver han.

Når spekulantene oppdager at virksomheten er alt annet enn lukrativ, tørker pengestrømmen inn, og skifergassvirksomheten klapper sammen som ethvert pyramidespill. Heller ikke de som selger prisforsikringer er interessert i å drive med tap i all evighet. Til nå har de gamblet og tapt.

Ifølge WTRG har antallet operative gassrigger i USA falt med vel 9 pst. i løpet av det siste året, og gassprisen med 26 pst. Grunnet mange nye skifergassbrønner med høy initialproduksjon kan produksjonen likevel fortsatt øke en tid.

Gasspris på New York-børsen det siste året inntil 31. oktober i år. Situasjonen er katastrofal for skifergassprodusentene. For å unngå forvirring: Måleenhetene mmbtu og mcf er praktisk talt identiske og brukes ofte om hverandre. (Kilde: WTRG)

Lønnsomhet over total levetid er et viktig begrep, fordi det understreker et annet pyramideaktig trekk ved dagens skifergassproduksjon.

Fallratene i "moderne" skifergassvirksomhet basert på fraksjonering og horisontale brønner er svært høye, gjerne 70 pst. i løpet av første år. Dette sukrer den økonomiske pillen på kort sikt, fordi mye av gassen og dermed inntektene tas ut i løpet av kort tid, tidlig i prosjektet. Budsjettene er imidlertid basert på at det totale produksjonsmålet for brønnen innfris.

Etter bare få år flater produksjonen ut på et svært lavt nivå som etter planen skal pågå i både to og tre tiår. Dette reiser spørsmålet om hvorvidt hele produksjonsmålet for den enkelte brønn noensinne vil bli realisert. Denne typen skifergassproduksjon er så fersk at det er smått med historiske data.

5. september omtalte nettstedet Fractracker en undersøkelse av 756 brønner i Marcellus, der Statoil har store eierinteresser.

Alt vi vet om disse brønnenes alder er at den spenner fra tidligst 2006 til utgangen av juni 2010. Fallraten på snaut 40 pst. på de horisontale brønnene samt det faktum at borevirksomheten i Marcellus er sterkt opptrappet de seinere år, kan tyde på en gjennomsnittlig brønnalder på 1-2 år.

Det mest interessante ved denne undersøkelsen er at over 16 pst. av de horisontale brønnene er ute av drift når dataene innhentes. Hvorvidt stengningen er midlertidig eller permanent vites ikke, men tallet er høyt og indikerer at langsiktig produksjon i fraksjonerte horisontale brønner er problematisk. Når stengningsprosenten er så høy i så ferske brønner, hvordan vil det da se ut om 5 år?

Ta pyramidepenga og stikk, er tanken som melder seg når vi ser slike tall.

Denne figuren utarbeidet av James Mason og publisert i Oil and Jas Journal i april i år viser at produksjonen i en modellert "gjennomsnittsbrønn" i skifergassområdet Fayetteville faller bratt til en tiendepart av initiell produksjon innen 4 år, og at det deretter vil ta 36 år å ta ut resten av gassen. I øverste graf ser vi at Wood MacKenzie rangerer Fayetteville blant de aller beste.

Det er de som har hevdet at skifergassen vil føre til produksjonsboom og et USA som er sjølforsørget med gass, og som vanlig er de villeste prognoser presentert i den forbindelsen. Produksjonen har økt noe, men USA er fortsatt verdens største gassimportør.

Fallratene illustrerer strikkmotoreffekten i denne typen gassproduksjon. Borer du 100 brønner ett år får du en kraftig produksjonsvekst, men med en fallrate på 70 pst. må du allrede neste år bore 70 brønner bare for å opprettholde produksjonen fra første driftsår. Denne ryggsekken blir stadig tyngre med årene. Nå faller borevirksomheten etter gass totalt sett i USA, og det er neppe lenge før også produksjonsfallet setter inn.

Statoil er som sagt en stor aktør i bl. a. Marcellus, og har brukt milliarder av kroner på å tilegne seg landområder. Det er trolig tapte penger. USA er bygget på et enormt konsum av billig energi. Å tru at det vil kunne overleve og fortsette som før ved hjelp av dyr energi er en illusjon som er i fred med å bli katastrofal ikke minst for USAs egen befolkning, men også for Statoil.

Når den angivelige pengebingen Statoil må ut og låne 10 mrd. NOK i USA er det nok i stor grad fordi virksomheten der krever stadig kapitaltilførsel.