Tilbake til forsida

 

 

I det minste foreløpig går både Russland
og Kina inn for en multipolar verden, i motsetning
til USAs unipolare. Maktdeling er bra.
Maktmonopol er ikke bare dårlig. Det er farlig.

 

Back in the USSR?

Putin gjenreiser Russland, ikke Sovjetunionen og sosialismen. (Foto: RIA-Novosti)

 

Av Jan Herdal
Publisert 10. april 2014

Vestens kamp mot Sovjetunionen ble ført med alle midler og på alle plan. Få er klar over hvilken rolle oljeprisen spilte for å knekke landets økonomi, og at 1980-tallets oljeflom og prisras i stor grad var et politisk produkt som skulle hjelpe vesten med å skaffe seg juvelen i krona.

Klok av skade baserte Sovjetunionen seg i stor grad på sjølforsørging, men ble etterhvert stadig mer avhengig av å skaffe seg "hard valuta" til import av endel uunnværlige varer fra vest, da rubelen ikke var konvertibel. Landet var også den gangen verdens største oljeprodusent, og oljen var den viktigste eksportvaren.

Etter å ha ligget rundt 35 dollar fatet siden første halvdel av 1970-tallet, skjøt prisen rundt 1980 en kort tid opp til over 60 dollar. Deretter kom "oljeflommen", og prisen raste til ca. 20 dollar og holdt seg der i 20 år framover. Hvem skapte flommen? Det naturlige for oljenasjoner ville være å holde tilbake produksjonen for å bevare en noenlunde holdbar pris.

Ser vi på historikken, kuttet USAs nære allierte Saudi-Arabia produksjonen kraftig til fram mot midten av 1980-tallet. Men rundt 1985, da prisen var på sitt laveste, begynner landet igjen uforklarlig å øke produksjonen. Helt irrasjonelt sett ut fra en oljenasjons egeninteresse. Det var noen som hadde hatt et møte på bakrommet.

Norsk oljeproduksjon ble mer enn doblet fra 44 mill. kubikkmeter i 1985 til 94 mill. kubikkmeter i 1990. NATO-Norge formelig pøste ut verdifull lagerenergi til lavest mulig pris. I stortinget var den tidligere debatten om ressursbevaring og lavt utvinningsnivå som blåst bort. Slik det gjerne skjer når "noen" har snakket sammen. Ja, til og med USA greidde å tyne ut en million fat ekstra i døgnet en periode, før det igjen bar bratt nedover.

 


USAs importpris for olje 1970-2005. Prisen stupte tidlig på 1980-tallet og holdt seg lav i 20 år. Sovjetunionen ble opppløst i 1991.

 

På nettet er det ikke mange spor av operasjon "Knus Sovjetunionen" i oljesektoren. Men de fins. Av denne Wikipeda-artikkelen framgår bl.a. at Ronald Reagan "arbeidet aktivt" for å holde gass- og oljeprisen nede, samtidig som USA satte igang et vanvittig rustningskappløp.

I dag forsøkes historien gjentatt.

Barack Obama har lest oppskrifta og bedt Saudi-Arabia om å bruke oljevåpenet for å "straffe" Russlands politikk overfor Ukraina. Han glemmer en ørliten bagatell. Verden er ikke lenger den samme. Obama har fått klar beskjed fra Riyad om at det ikke fins noe oljevåpen lenger. Selv har han gjort et latterlig forsøk ved å frigi 5 mill. fat fra USAs strategiske lagre. Det er 2-3 dagers produksjon på norsk sokkel. Trolig er det ulovlig også, da bruk av USAs strategiske lagre er underlagt strenge bestemmelser.

Den konservative republikaneren Paul Craig Roberts kaller Obama "idioten i Det hvite hus"...

Nå ser vi stadig både kommunistpartiets og Sovjetunionens flagg vaie sammen med Russlands i ulike sammenhenger, ikke minst under begivenhetene i Ukraina. I Donetsk er det utropt en folkerepublikk. Men Vladimir Putin, som rettmessig har sagt at Sovjetunionens sammenbrudd er den største katastrofen i vår tid, er i ferd med å gjenreise Russland, ikke sosialismen. I dette arbeidet har han et par gode kort på hånda som sovjetlederne ikke hadde.

Landet har fortsatt verdens største reserver av olje og gass, men dette er energi som fra nå av bare kommer til å bli mer og mer verdifull. Og den har en hel verden som marked. Markedet er ikke lenger styrt fra Washington.

En annen viktig faktor er et godt forhold til et sterkt og sjølbevisst Kina. På 1980-tallet slet Kina fortsatt med underutvikling, noe som skapte frykt for sovjetisk overmakt og ekspansjon. Det la grunnlag for den kanskje forståelige, men likevel fatale "sosialimperialisme"-teorien, som ødela samarbeidet mellom Sovjetunionen og Kina, og la de geopolitiske korta i hendene på USA.

I dag fins det ikke grunnlag for noe slikt. Russland og Kina samarbeider på like fot, og samarbeid og samhandel utvikles raskt, ikke minst på energiområdet. Store deler av Russlands store, uutnytta energiressurser i de østlige deler av Sibir er tiltenkt det kinesiske markedet.

Russlands sterke økonomiske stilling har satt Putin i stand til å utvikle forsvarsmakten i nødvendig grad for å motstå vestlig press. I dag rår han over et militærapparat som ville ha gjort sovjetlederne grønne av misunnelse. Ifølge ITAR-TASS kommer forsvarsindustrien til å levere 90 nye fly bare i løpet av 2014.

Volumet på statlige forsvarskontrakter er ifølge samme kilde femdoblet i 2013 i forhold til foregående år. Bare Nordflåten med hovedbase ved Murmansk skal tilføres 40 nye fartøy innen 2020, inkludert seks nye ubåter. Russisk forsvarsindustri står på egne bein, og holder generelt sett meget høy standard. Spesielt går de russiske kampflyene USAs en høy gang.

Sjøl om en del statlige strukturer er intakt, har Russland som Kina i dag en form for kapitalistisk blandingsøkonomi med ekstreme økonomiske og sosiale forskjeller. Er verden tjent med at den russiske og kinesiske enprosenten ekspanderer på bekostning av den vestlige?

I det minste foreløpig går både Russland og Kina inn for en multipolar verden, i motsetning til USAs unipolare. Maktdeling er bra. Maktmonopol er ikke bare dårlig. Det er farlig.