|
Presalt, PSAer og
signaturbonuser
Statoilvirksomhet i Angola (Illustrasjon: Statoil)
Av Jan Herdal
Publisert 31. januar 2011
Ringen er sluttet. Statoil ble i
sin tid opprettet for å forhindre at den norske oljerikdommen skulle
forsvinne ned i lommene på internasjonale oljeselskaper bl.a. gjennom
koloniprega PSAer.
I dag benytter Statoil seg kynisk av
nettopp denne avtaleformen bl.a. i Angola, et av selskapets "viktigste
satsningsområder", for å tilrane seg en maksimal del av det angolanske
folks oljeverdier.
I Norge: Taushet.
PSA er forkortelse for Production
Sharing Agreement. Det er en avtaleform som bak en fasade av offentlig
eierskap i praksis overlater all kontroll med oljeutvinningen til
selskapet, mot at det tar den økonomiske risikoen ved letevirksomhet
og oppbygging av infrastruktur.
Selskapet dekker både kostnader og
profitt ved å ta ut en avtalt andel av den produserte oljen.
Overflatisk høres det greitt nok ut, men med den totalt dominerende
stillingen selskapet får vil det være lett å kjøre over nasjonale krav
og interesser.
Definisjons- og forhandlingsmakt
befinner seg på bare en side av bordet.
Produksjonsdelingsavtaler er de
vestlige oljeselskapenes tradisjonelle utbytterteknikk i den tredje
verden. I dag kan de stort sett bare påtvinges noen få, svake stater
som ikke er i stand til sjøl å utvikle landets oljeressurser.
Ingen virkelig sjølstendige
oljenasjoner avfinner seg med slike betingelser. Ifølge Det
internasjonale energibyrået produseres bare 10-12 prosent av verdens
olje i dag gjennom PSAer.
I en pressemelding datert 26. januar
opplyser Statoil at selskapet er utpekt for budrunder både som
operatør og partner på presalt-blokker i Angola. Ifølge
pressemeldingen har Statoil 20 års erfaring i Angola og er nå den 4.
største produsenten i landet.
Formell tildeling av blokker vil bl.
a. avhenge av "vellykkede forhandlinger om kontraktsmessige vilkår, bl.
a. produksjonsdelingsavtaler (PSAer)".
I en slik setting hører også "signaturbonuser"
naturlig med.
Dette er en ren bestikkelse av
medlemmer av regimet, men som Statoil i pressemeldingen fantastisk nok
presterer å kalle "en mulighet for vertslandet å raskt tilegne seg
inntekter fra den planlagte investeringen".
Allerede i 2002 mente Dagbladet at
Statoil og Hydro hadde betalt i alt 1,2 milliarder kroner i "signaturbonuser"
til regimet i Angola.
Store penger. Men det er likevel
billigere å bestikke et lite, korrupt maktapparat enn å la innbyggerne
i en nasjon få en rettmessig andel av sine oljerikdommer. Nettopp slik
har de globale oljeselskapene alltid villet ha det. Nettopp slik vil
Statoil i dag ha det. I utlandet.
Statoils håp er å finne olje på
ultradypt vann under saltlagene, slik Brasil har gjort på sin sokkel
på omtrent samme breddegrader på den andre sida av Atlanteren.
Sør-Amerika og Afrika tilhørte i sin tid et superkontinent som
langsomt har glidd fra hverandre i historiens løp.
Letingen etter presaltforkomster av
olje på ultradypt vann er et resultat av Peak Oil og uttømmingen av
lettere tilgjengelig olje. Virksomheten befinner seg i teknologiens
grenseland, og medfører betydelig ulykkesrisiko.
Det er lite dristig å antyde at
Statoil er utsatt for mindre kontroll og færre sikkerhetskrav på
angolansk enn på norsk sokkel. Angolansk farvann befinner seg høyt på
lista over mulige åsted for verdens neste store oljekatastrofe.
Og
Angola?
Ifølge Wikipedia er levealderen blant
de laveste og spedbarnsdødeligheten blant de høyeste i verden, til
tross for stor økonomisk vekst på papiret. Landet preges av korrupsjon
og sosial ulikhet.
Angola har nesten like stor
oljeproduksjon som Norge.
Over halvparten av befolkningen
klassifiseres som fattig, mens et lite sjikt i maktapparatet har
tilegnet seg gigantiske rikdommer.
Med andre ord - Statoils og den øvrige
globale oljemafiaens idealsamfunn.
|
