Fantasien er det største i verden. Det er ikke hva du ser som
betyr noe, men hva du tror at du ser, sier sirkusdirektøren i Lars
Saabye Christensens "Halvbroren" til gutten Arnold, som seinere gav
sin sønn navnet Barnum.
En
ganske treffende betegnelse på kapitalismen som system, dette. I
tillegg til de såkalte "valgkampene" i den politiske overbygningen, er det
globale bank- og finanssystemet i dag kanskje det klareste uttrykk
for kapitalismen som systematisk svindel.
Å gi boligkjøpere 100 pst. av boligens
markedsverdi i lån nevnes gjerne som toppen av uansvarlighet fra
bankenes side. Og det er jo på mange måter riktig. Men hva hadde du
sagt om banken hadde kommet og tilbudt deg lån på ti ganger boligens
verdi?
Vel, det er omtrent den
graden av sikring som bankene opererer med for egen del. Norske
banker har lov til å låne ut ca. ti ganger sin egenkapital. I andre
land, og spesielt i USA, er det enda langt verre. Til overmål er
egenkapital gjenstand for kreativ definisjon.
Denne praksisen har, og har hatt, en
rekke konsekvenser.
Den har
medført en gigantisk inflasjon i boligpriser over hele OECD-området,
med en tilhørende gjeldstynget befolkning. Det er dette som er den
virkelige økonomiske katastrofen, ikke at boligprisene i det siste
har begynt å gå noe ned.
Utstedingen av penger er i praksis i hovedsak overlatt til det
private bank- og finanssystemet. Hoveddelen av dagens pengemengde "trykkes"
ikke i form av sedler. Den eksisterer bare som elektroniske impulser
i dataanlegg.
Bagatellmessig
egenkapital eller "fractional reserve banking" (kasionøkonomi er vel
et bedre ord), medfører en enorm oppblåsing av fiktive verdier til
glede for meglere, bonus- og opsjonsjegere, men gjør hele bank- og
finansverdenen svært sårbar, da det knapt nok finnes egenkapital til
å dekke tap.
Det hele kan
sammenliknes med et enormt, globalt pyramidespill som er avhengig av
stadig vekst. Selv relativt små tap kan være katastrofale, og krever
ganske raskt statlig støtte om ikke hele korthuset skal klappe
sammen - noe vi har sett over hele den vestlige verden det siste
året.
Når alle makthavere er
så villige til å rykke ut med milliarder av skattebetalernes penger
(og som igjen ikke er noen annet enn fiktiv kapital), mens annen
type støtte,
f. eks. til industrien, kan sitter lenger inne, henger det ganske
riktig sammen med at det her er selve det kapitalistiske systemet
som står på spill.
Det blir
ofte fokusert på husholdningenes gjeld, og folks avhengighet av lån for å
få seg en bolig. Men i dag snurrer knapt nok et hjul i næringslivet
uten lån, heller. Dit er vi kommet, og en kan saktens spørre seg om det er
klokt, men der er vi.
Ressurssituasjonen i verden, i hovedsak oljesituasjonen, gir ikke
lenger rom for tradisjonell økonomisk vekst. Derfor er ethvert
forsøk på å holde kunstig liv i et bank- og finanssystem som
allerede har brukket nakken på forsøket, dømt til å mislykkes.
USA forsøker å bekjempe resesjonen med
midlene fra den store depresjonens tid i 1930-åra. En av de viktige
forskjellene fra den gangen er at mens USA da var verdens største
kreditor, er USA i dag verdenshistoriens største gjeldsnasjon noen
sinne.
Krisa har som ventet
foreløpig ført til en tilstrømming til og dermed en styrking av de
store valutaene dollar og euro. Objektivt sett tilhører de verdens
råtneste. Når disse valutaene bryter sammen, blir det desto flere
tapere.
