Også uranprisen til himmels

                                                                                                                                                       Kilde graf: Camco

De 441 atomreaktorene i verden produserer 16 prosent av verdens elektrisitet. De forbruker 80 millioner kilo uran årlig. Det er dobbelt så mye som det utvinnes gjennom gruvedrift (primærkilden).

Av Jan Herdal

Resten har til nå kommet fra sekundære kilder, i hovedsak opparbeidede lagre, samt uran fra skrotede russiske atomvåpen. Paradoksalt nok: Uran fra russiske atombomber varmer ett av ti hjem i USA. Men nå svinner disse kildene, og uranprisen går rett til værs – før utbyggingen av nye atomkraftverk er kommet skikkelig i gang.

Fra januar 2001 til september 2005 ble uranprisen tredoblet, fra ca. 140 kroner til ca 450 kroner kiloet.

Den store kostnaden ved atomkraft er selve anleggene og sikkerhetstiltakene. Lagringen av farlig avfall er det stort sett skattebetalerne som får stå for. Det er stabile, løpende leveranser av kraft som skal dekke de høye byggekostnadene. Avbrekk er dyre. Kraftverkene har derfor en tendens til å sikre seg lagre av uran for å gardere seg mot eventuell drivstoffmangel.

En slik hamstring foregikk på 1970-tallet, da prisene ble sjudoblet i løpet av et tiår. Utviklingen de kommende år ble annerledes enn forventet. Utbyggingen av atomkraft stoppet opp som følge av motstand fra miljøbevegelsen, og skrotingen av russiske atomvåpen tilførte det sivile uranmarkedet drivstoff tilsvarende 25 prosent av den globale gruvedriften. Uranprisen stupte.

Nå er den situasjonen ved veis ende. Lagrene tømmes. Bare i løpet av perioden 1985-2003 ble verdens kommersielle lagre av uran halvert. Siden har de falt videre. Utviklingen er påskyndet av at Russland, verdens største uraneksportør etter Canada, i 2003 besluttet å redusere eksporten for å sikre drivstoff til de 25 nye atomkraftverkene landet selv planlegger å bygge innen 2020.

Camco, verdens største uranprodusent, har snakket om uranmangel i årevis. De har nok sine egne motiver for det, men de har også et stort poeng. Totalbildet av tilbud og etterspørsel tilsier objektivt sett at også æraen med rimelig uran er over. Den ble faktisk enda kortere enn oljeæraen. Fra nå av er uran en knapphetsressurs, og prisen vil trolig fortsette rett til himmels de kommende årene.

Kina planlegger å femdoble sin atomkraftproduksjon ved å bygge 27 nye reaktorer innen 2020. Kina håper å skaffe uran fra Australia, som sitter på de største malmreservene. India skal bygge17 reaktorer allerede innen 2012, for å tredoble sin atomkraftproduksjon. Irans atomkraftprogram er velkjent. Atomlobbyen er på offensiven både i EU og USA.

Hvor skal uranet komme fra? Geologene vil som vanlig si: Slapp av, det er nok av uran. Problemet er at det blir stadig vanskeligere og dyrere å finne og utvinne det, og i prinsippet er det en endelig ressurs i likhet med olje og gass.

Les mer om atomkraft:

http://www.uic.com.au/nip.htm#Resources%20&%20U%20Market

http://www.energybulletin.net/index.php

På dette nettstedet:

Atomkraft er ikke alternativet