Tilbake til forsida

 

 

Mer skiferarealforbruk
og høyere kostnader pr. brønn,
men ikke mer olje  pr. brønn.

 

Sistemann slokker lyset


Etter oljeprisfallet i fjor høst er antallet aktive borerigger i USA praktiskt talt halvert. Samtidig er riggproduktiviteten dømt til å flate ut.

 

 

Av Jan Herdal
Publisert 20. april 2015

I en fem års tid har det amerikanske "frackingeventyret" ved hjelp av et korrupt finanssystem greidd å holde både virkelighet og realøkonomi på trygg avstand. Nå er begge deler i ferd med å ta en fryktelig hevn. Hovedårsaken er prisfallet på olje.

Virksomheten rammes samtidig både av et bratt stup i antall aktive rigger og et teknologirace som er i ferd med å kulminere. Fracking er i prinsippet ingen ny teknologi, men etter at produksjonen tok av, har den kunnet oppvise en betydelig effektivisering. I dag er teknologiløpet "modnet", og det er snart ikke stort mer å hente enn ved eksempelvis finjusteringer av bilmotorer.

De første "moderne" frackingbrønnene hadde en horisontal, produktiv lengde på bare 200-300 meter, og de hadde bare ett fraktureringspunkt. Eventuelt ble de refrakturert en gang for å holde brønnstrømmen oppe litt lenger.

I dag er vanlig horisontal (lateral) brønnlengde 2000-3000 meter, og hver brønn multifraktureres, på inntil 70 steder. Selve sprengningen er også blitt kraftigere/mer effektiv. Sprekkene fra en frakturering kan nå strekke seg inntil 100 meter ut fra brønnen. Pad drilling (flere brønner fra samme plattform) er i ferd med å overta. Sammen med effektiv 3D-seismikk har dette medført sterk økning i riggproduktiviteten.

Dette framgår av kurva. Grafen fra BakerHughes/WTRG viser at antallet aktive borerigger i USA var praktisk talt stabilt i perioden januar 2012 - januar 2015. Ja, det falt faktisk litt i perioden, samtidig som både oljeproduksjonen og antall brønner fortsatte å øke.

Fant man stadig rikere skiferfelt? Dessverre.

I perioden januar 2012 til september 2014 økte USAs oljeproduksjon ifølge landets energidepartement fra 5,7 til 8,4 mill. fat/døgn. En økning på 44 prosent. Imponerende. All produksjonsøkning skjedde gjennom fracking av tette bergarter, i hovedsak skifer, som også sysselsetter de fleste oljeriggene i USA i dag. Departementet har samtidig kunnet framvise sterk vekst i riggproduktiviteten.

Men riggproduktivitet er ikke brønnproduktivitet.

På grunn av den teknologiske utviklinga som er skissert over, skjønner vi at både antall rigger og antall brønner fortsatt er intressant, men vi skjønner også at en brønn i dag er noe helt annet enn en brønn for fire-fem år siden. Et mer aktuelt parameter er med andre ord total horisontal eller lateral borelengde.

Rystad Energy skriver i sitt US Shale Newsletter fra juli i fjor at selskapene er blitt mer effektive, men ikke mer produktive. År etter år har brønnene vist de samme initielle produksjonsrater og fallkurver, spesielt i modne områder som Eagle Ford og Bakken. Samtidig har brønnkostnadene økt på grunn av både dypere og lengre brønner, og flere fraktureringer pr. brønn.

Bare de laterale brønnlengdene er fra 2010 til 2014 økt med 25-55 prosent i områder som Bakken, Niobrara og Permian Delaware. Gjennomsnittlig antall fraktureringer pr. brønn i Bakken økte fra 22 til 30 i perioden 2010-2013, mens et selskap som EOG Resources har brukt 50-70 fraktureringer i mange Bakken-brønner siden 2013.

Flere brønner, lengre brønner, flere meter pr. rigg, mer skiferarealforbruk og høyere kostnader pr. brønn - men ikke mer olje pr. brønn. Det tilsier at kostnaden for den økte oljeproduksjonen har vært en eksplosiv økning i forbruk av utnyttbare skiferareal, langt mer enn hva bare veksten i antallet brønner skulle tilsi. Også hver brønn stjeler mer skifer.

Utviklinga viser at ressursene utarmes. De beste arealene har gått med i et høyt tempo, og skiferen blir stadig magrere. Det kreves flere brønnmeter og flere/større fraktureringer i dag for å utvinne en gitt mengde olje enn da virksomheten tok av for bare 4-5 år siden.

Grafen viser at fallet i antallet aktive rigger for alvor satte inn først på nyåret i år, og først nå i mars/april flater oljeproduksjonen i USA ut. Det er forsinkelsesmekanismer i ethvert etablert system. Det er de minst produktive riggene som går først. Dessuten fantes en reserve av brønner som var ferdig boret, men ikke frakturert og satt i drift.

Antallet rigger er halvert på noen få måneder. Det er det største riggslaktet i USAs historie. Legg til utflating i teknologiutviklinga og riggproduktivitet og stadig magrere skifer, og du har ei framtid som ikke blir veldig morsom.