Tilbake til forsida

 

 

En opphevelse av USAs forbud
mot eksport av råolje vil ikke tilføre
verden ett eneste fat ekstra olje.

 

En lek med ord

 

Av Jan Herdal
Publisert 10. juni 2015  Oppdatert 11. juni 2015

Den amerikanske oljeindustrien har for alvor satt i gang sine utallige proselytter for å oppheve USAs formelle forbud mot råoljeeksport. Kampanjen finner selvsagt gjenklang i det norske papegøyeburet.

Det er skremmende å se hvordan et maktmonopol har midler til helt enkelt å filtrere bort de mest grunnleggende kjensgjerninger fra en offentlig debatt. Den grunnleggende kjensgjerning her er at USA ikke har olje å eksportere.

Som det framgår av det amerikanske energidepartementets egen statistikk, importerer USA fortsatt netto over 5 mill. fat i døgnet av råolje og oljeprodukter. Det tilsvarer tre ganger den norske oljeproduksjonen. Det er mindre enn før, men USA er fortsatt verdens suverent største netto oljeimportør etter Kina.

USAs energidepartement antar at landets oljeproduksjon har begynt å synke, samtidig som det fins svake tegn til innenlandsk forbruksøkning. Det er all grunn til å tro at USA vil forbli verdens nest største oljeimportør også i framtida.

Saken er at USAs oljemafia, og ikke minst dens finansapparat, er i desperat behov av å tjene penger. Mesteparten av "skiferoljeeventyret" består av energifattig ultralett olje og kondensat. Det skaper også problemer for raffinerimiksen. USA har behov for økt utveksling av oljekvaliteter, ikke for økt oljeeksport.

Utvekslingen skjer i dag i stor grad i form av at USA importerer tyngre råoljekvaliteter, mikser dem med egen lettolje og eksporterer netto over 1 mill. fat/døgn raffinerte produkter.

Det amerikanske energidepartementets, dvs. statistikkontoret EIAs ferskeste anslag viser at USA i uka som sluttet 5. juni importerte vel 6,6 mill. fat råolje (crude) pr. dag. USAs råoljeeksport var samme uke 440 000 fat/døgn, eller ca. 7 prosent av importen. Det er dette DN.no kaller "rekordeksport".

I samme uke eksporterte USA 3,3 mill. fat/døgn ferdig raffinerte produkter. Importen var på 1,9 mill. fat, noe som gav et eksportoverskudd av raffinerte produkter på ca. 1,4 mill. fat.

Råoljeforbruket i USA (egenproduksjon pluss netto import av råolje minus netto eksport av raffinerte produkter) blir med dette ca. 14,3 mill. fat/døgn. År 2007, før krisa i 2008, forbrukte USA over 17 mill. fat råolje i døgnet, eller nesten 3 mill. fat mer. Det er ikke tatt høyde for endringer i lagerstatus, som er små fra uke til uke. Tallene er anslag som er gjenstand for rutinemessig revisjon.

Kondensatforbruket er ikke inkludert. Ser vi på kategorien "total products supplied" har den falt fra ca. 21 mill. fat/døgn i 2007 til ca. 19 mill. fat/døgn i år, men viser nå visse tegn til økning. Siden kondensatproduksjonen i USA har økt kraftig med skifervirksomheten, har den en viss statistisk betydning. Også vel 900 000 fat etanol er kommet til siden 2007. Dette er ikke råolje.

Nesten all amerikansk "råoljeeksport" går til Canada. Mye av den består av ultralett olje som brukes til å blande ut den ultratunge (bitumen, eller asfalt) oljen fra tjæresanden i Alberta, for å gjøre den flytende og transporterbar i rør. Asfalten fra tjæresanden står for halvparten av Canadas oljeutvinning.

Canada er USAs største oljeleverandør. Den amerikanske "oljeeksporten" er med andre ord i stor grad bare en gigantisk logistikkoperasjon for å forsyne USA med canadisk tungolje, som for øvrig er svært dårlig betalt. Med dagens oljepris henger hele tjæresandvirksomheten i en tynn tråd.

Ifølge IEAs tall forbruker Canada med 35 millioner innbyggere over 2,4 mill. fat av sin egen oljeproduksjon på 4,2 mill. fat /døgn. Det er det samme som forbruket i Tyskland med 80 millioner innbyggere. Tallet forteller oss ikke at canadierne er sløsaktige med olje, men at landets oljevirksomhet har ekstremt lav netto energiavkastning.

Som Rune Likvern påviser i sin siste post på Fracional Flow ligger prisen på den oljetypen USA nå er så rikt på stort sett ca. 18-20 dollar under den amerikanske referanseoljen WTI - som igjen er billigere enn den internasjonale referanseoljen Brent. Av Likverns graf framgår at skiferoljen fra Bakken i vår har pendlet mellom 30 og 40 dollar fatet.

Det er en løpende økonomisk katastrofe, og de som eier den må forsøke å komme seg ut for enhver pris. Da blir råoljeksportforbudet som markedshinder et naturlig angrepsmål. Ikke for å eksportere mer olje, for det kan ikke USA, men primært for å kople amerikansk lettolje mer til et globalt marked med høyere betalingsevne, og dermed få opp den innenlandske prisen.

Mange vil unne amerikanerne høyere oljepris, og finner det både rimelig og rettferdig. Smidig, global utveksling av etterspurte oljekvaliteter er vel heller ikke noe å innvende mot. Men å kalle det eksport er en tilsnikelse.

Operasjonen vil ikke tilføre verden ett eneste fat ekstra olje.