Tilbake til forsida

 

 

Delstatstall viser at
oljeproduksjonen i USA faller
raskere enn hva DOE vil innrømme.

 

En annen historie


Døgnproduksjonen i Eagle Ford, ett av USAs tre store skiferoljefelt, falt allerede i januar med over 10 pst. i forhold til gjennomsnittet i 2014.

 

 

Av Jan Herdal
Publisert 27. april 2015  Oppdatert 28. april 2015

(Denne artikkelen er oppdatert med februartall fra Texas Railroad Commision)

USAs energidepartement (DOE) anslår at produksjonen i landets skiferoljområder kommer til å falle med 57 000 fat/døgn i mai, sett i forhold til april. Det er første gang DOE spår produksjonsfall siden skiferboomen startet. Og de ser ut til å være seint ute.

DOEs ferskeste produksjonstall er bare ukegamle. De er i likhet med prognosen  for mai bare anslag, som i dag bygger på Drilling Productivity Report. Den ble først lansert høsten 2012, og omfatter de sju oljeregionene som har stått for praktisk talt all vekst i landets oljeproduksjon de seinere åra. Det handler stort sett om skiferolje og horisontal fracking. Anslagene gjelder for de seineste månedene, og statistikken justeres etter hvert som de faktiske produksjonstall kommer inn.

Også de største oljeproduserende delstatene oppgir produksjonstall. De er ikke så ferske, men til gjengjeld basert på faktisk innrapportert produksjon. Også de kan inneholde feil, men de er mer pålitelige enn datamodeller. Det kan derfor være av interesse å ta en titt også på disse.

De tre største produksjonsområdene for skiferolje i USA er Permian Basin (Texas/New Mexico), Eagle Ford (Texas), og Bakken (Nord-Dakota/Montana). Til sammen står disse områdene for 80-90 prosent av skiferoljeproduksjonen.

Ifølge DOEs tall er Permian Basin størst med 2 mill. fat/døgn. Det utgjør over 20 pst. av USAs totale oljeproduksjon. Det er Texas Railroad Commission (TRC) som rapporterer oljeproduksjonen på delstatsnivå i Texas. DOEs datamodeller viser fortsatt produksjonsvekst for Permian også ut mai.

De siste faktiske produksjonstall fra TRC, som gjelder til og med februar, viser noen annet. Døgnproduksjonen i Texas sin andel av Permian falt i januar-februar med 50 000 fat i forhold til gjennomsnittet for 2014.

Ifølge TRC var den nedadgående trenden for Texas-delen av Permian altså klar allerede i januar. Veksten i Permian har den seinere tida imidlertid i stor del vært i New Mexico-delen, som nå står for nesten halvparten av produksjonen.

Jeg har ikke funnet delstatstall fra New Mexico. Det er mulig at veksten der fortsatt har vært sterk nok til å sikre produksjonsvekst totalt i Permian utover våren. Det vil tida og de faktiske tall vise. Det er vanskelig å tro det, da antallet borerigger i Permian sank fra over 550 ved årsskiftet til ca. 250 pr. dato.

For Eagle Ford, som i sin helhet ligger i Texas, viser TRCs ferskeste tall at døgnproduksjonen for januar-februar falt med 80 000 fat til 935 000 fat, eller med ca. 8 prosent, i forhold til snittet i 2014. Pr. dato kan Eagle Ford være tilbake til 2013-nivå. Det sterke produksjonsfallet er ikke fanget opp av energidepartementets datamodeller, som i januar tvert om opererer med en vekst på 25 000 fat/døgn.

Hoveddelen av Bakken-formasjonen ligger i Nord-Dakota. Delstatens produksjonstall viser at månedsproduksjonen i Bakken falt fra 36 mill. fat i desember 2014, til 34,9 mill. fat i januar 2015, og til 31,2 mill. fat i februar 2015. Døgnproduksjonen falt mindre, fra 1,16 til 1,11 mill. fat, men det er den laveste siden august i fjor. Produksjonsfallet skjedde til tross for at antallet brønner økte fra 8 948 til 9 166.

For Bakken viser energidepartementets Drilling Productivity Report for januar tvert om en vekst i oljeproduksjonen i forhold til foregående måned på 24 000 fat/døgn, og for februar en vekst på 13 000 fat.

Gjennomsnittlig daglig produksjon pr. brønn i Bakken har falt siden sommeren 2013, fra ca. 144 fat/døgn til 122 fat i dag. Antallet nye brønner i forhold til gamle er ikke lenger høyt nok til å holde oppe gjennomsnittsproduksjonen pr. brønn. Produksjonen pr. skiferbrønn er latterlig lav i forhold til konvensjonell oljeproduksjon, og i Bakken blir det stadig verre.

USAs skiferoljefelt er dømt til å ende opp som gigantiske områder av stripper wells. Oljeprisen vil avgjøre hvor lenge produksjonen i det hele tatt kan opprettholdes.

Det kan trolig allerede nå fastslås at det ble ingen ny oljeproduksjonsrekord for USA. Rekorden fra 1970 på vel 9,6 mill. fat/døgn blir nok stående. Den gangen handlet det dessuten om klassisk råolje som ble levert til en befolkning på 203 mill. mennesker. I dag er USAs befolkning på 330 millioner, og halvparten av den egenproduserte "oljen" er dessuten energifattig skiferkondensat som er verdt 20 prosent mindre pr. fat.

Skiferboomen har vært mer en kondensatboom enn en råoljeboom.

Olje er ikke bare volum, det er også energiinnhold. Jeg har ikke sett noen tall over dette, så det blir bare spekulasjon, men det er ikke urimelig å anta at ett fat amerikansk olje i dag i gjennomsnitt inneholder 10 prosent mindre energi enn det gjorde før skiferboomen. Det er flere årsaker til at amerikansk olje er billigere enn europeisk, men dette er en av dem. De har praktisk talt utvannet hele oljebegrepet sitt med kondensat, ofte solgt som lettolje med høy API-grad.

USA flyter ikke i råolje. Det flyter i kondensat, og må delvis importere råolje for å skape en brukbar raffinerimiks.

Siden det i prinsippet er forbudt å eksportere olje fra USA, løses problemet ved at ca. 20 pst. av råoljeimporten reeksporteres i form av ferdig raffinerte produkter, i hovedsak bensin og diesel. USA hadde lenge stor netto import av raffinerte produkter. Den falt til null i løpet av 2011, og i dag er netto eksport i følge energidepartementets tall økt til ca. 1,7 mill. fat/døgn, omtrent tilsvarende hele den norske oljeproduksjonen.

Mange neglisjerer dette, og tror dermed at oljeforbruket i USA er større enn hva det faktisk er. Det inngår naturligvis heller ikke i de dresserte mediepapegøyenes snakkepunkter at en stor del av USAs reduserte oljeimport er et resultat av økonomisk krise og redusert forbruk i USA.