Tilbake til forsiden

 

I den tyske fascismens spede begynnelse
var det klart hvem som ville bli dens hovedfiende,
treffende kalt der Judenbolschewismus.

 

Der jüdische bolschewismus



 

 

Av Kåre Wahl
Publisert
9. mai 2016

Vår historie skal vi ikke glemme, for vi må lære av den, sies det. Men det følgende har vel de fleste glemt, om de noen gang har kjent til det. Det handler om jøder, kommunister, nazister og forløpet til den 2. verdenskrig.

Etter den russiske revolusjon i 1917 fulgte flere år med borgerkrig mellom de røde og de hvite. I disse årene fant det sted 1200 pogromer (de hvites organiserte jødeforfølgelser) som resulterte i 150 000 drepte jøder. Jødene utgjorde på den tida 1,8 % av befolkninga.

De røde, bolsjevikene, kom seirende ut av borgerkrigen. Deres regjering vant fort de jødiske massenes sympati fordi den konsekvent bekjempet antisemittisme og pogromer.

Men dette stikker mye dypere. Lenin erklærte i januar 1917 at «Jødene utgjorde en særlig høy andel av lederne i den revolusjonære bevegelsen». Konkret var 9 av 12 medlemmer i bolsjevikpartiets sentralkomité jøder. Videre var 21 av 26 medlemmer i folkekommisærenes råd (regjeringa) jøder. I politbyrået var 4 av 7 medlemmer jøder.

Slik kan man fortsette. Lenins kone Nadezjda Krupskaja var jødinne. La det nå også være sagt at Karl Marx var jøde.

Tilsvarende var det i andre land. I Weimarrepublikkens første tid var mer enn 80 % av kadrene i Tysklands kommunistiske Parti (KPD) av jødisk avstamming. Blant dem var Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.

I Tyskland kom Mein Kampf ut i 1925. Her beskriver Hitler sitt hat mot jødene. Han skriver også at bolsjevismen må utryddes, og at det må skje med en erobringskrig, en rasekrig. Dermed ville Tyskland også skaffe seg livsrom, Lebensraum, i øst.

I den tyske fasismens spede begynnelse var det altså klart hvem som ville bli dens hovedfiende, treffende kalt der Judenbolschewismus.

Hitler ble rikskansler i 1933. Østerrike ble innlemmet i Das Reich den 12. mars 1938. I Spania hadde Franco med tysk hjelp kastet Folkefrontens valgte regjering. Alt tydet på at en stor krig sto for døren.

Derfor foreslo Sovjetunionen den 16. april 1939 at England, Frankrike og Sovjetunionen skulle danne en felles motstandsfront mot Tyskland. Forslaget fikk aldri støtte fra England og Frankrike. Men Churchill har senere skrevet at det «ikke kan være tvil om at Storbritannia og Frankrike skulle ha godtatt det russiske forslaget». «En slik allianse ville ha slått Tyskland med redsel i 1939». Men det ble ingen slik allianse.

Deretter sto Tsjekkoslovakia for tur. Her hadde Sovjetunionen erklært at landet ville komme Tsjekkoslovakia til hjelp selv om Frankrike og England avslo. Det samme ble erklært i Folkeforbundet den 21. september. Men samme dag, presset Chamberlain, Daladier og Mussolini Tjekkoslovakia til å godta Tysklands krav om annektering av Sudetentyskland. 5 måneder senere var hele Tsjekkoslovakia hærtatt. Avtalen ble undertegnet i München, Tsjekkoslovakia ble ikke rådspurt.

Etter München-forræderiet var det klart at krigen ville komme. Men Hitler ville ikke ha en tofrontskrig. Spørsmålet var følgelig: Ville han først slå til mot øst eller mot vest?

München-forræderiet og vestmaktenes vegring mot å danne en allianse mot Hitler tydet på at man på det hold ønsket å styre Hitler mot øst. Den britiske utenriksministeren gjorde seg til talsmann for en forståelse med Hitler den 30. juni i Berlin. Der sa han:

«I en slik atmosfære kunne vi drøfte kolonispørsmålet, råstoffspørsmålene, handelsvarer og livsrom (Lebensraum?!) og alle andre spørsmål som berører Europa».

Hvordan skulle man i Moskva forholde seg til det? Også der fryktet man en tofrontskrig, mot Tyskland og mot Japan. Og selvfølgelig ønsket man å utsette krigen med Tyskland så lenge som mulig.

Resultatet ble inngåelse av en ikke-angreps- og vennskapsavtale med Tyskland den 24. august, Molotov-Ribbentrop-pakten. Det jeg har skrevet foran viser at navnet var en latterlighet. «Motsetningsforholdet mellom de to riker og systemer var dødelig», sa Churchill. Men resultatet av pakten ble at Hitler først slo til mot vest. For øvrig var alt et skuespill og bedrag.

Avtaleinngåelsen hadde sine komiske sider. Under møtet ble det nok drukket en del vodka. Ribbentrop kunngjorde at Føreren ønsket at pakten skulle gjelde i 100 år. Til det svarte Stalin at folk ville le av dem for ikke å være seriøse. Han foreslo 10 år.  Og naturligvis skulle det fotograferes. Da forlangte Stalin at alle tomflaskene skulle ryddes bort fordi ellers «kunne folk tro at vi først var blitt fulle og så signert pakten».

Det hører med i dette bildet at Stalin må ha stolt så mye på denne pakten at han ignorerte etterretningsrapporter om det forestående tyske angrepet som kom den 22. juni 1941. Da veltet 3,5 millioner Wehrmacht-soldater inn over landet. Den røde arme ble påført store tap som delvis kunne vært unngått. Stalins utrenskninger av offiserer i den Røde Arme hadde gjort situasjonen ennå verre.

Ikke desto mindre, uten Sovjetunionens innsats hadde nazi-Tyskland vunnet den europeiske krigen. 80 % av Wehrmachts soldater ble satt ut av spill på Østfronten.

Tilbake til de sovjetiske jødene. Omtrent en halv million tjente i Den røde arme under krigen, 200 000 av dem ble drept, enten i kamp eller myrdet i fangenskap.

160 jøder fikk den høyeste sovjetiske ordenen «Helt av Sovjetunionen».