Tilbake til forsida

 

 

Atombombene over Hiroshima
og Nagasaki var ikke nødvendig
for å tvinge Japan i kne. Bruken av
bombene hadde et annet formål.

 

Et strategisk massemord


Hiroshima etter 6. august 1945: Forkullede lik i hauger over hele byen.

 

Av Kåre Wahl
Publisert 22. mai 2014

8. mai 1945 måtte Hitler-Tyskland kapitulere betingelsesløst. Men i Østen fortsatte krigen mot Japan. Den 6. og 9. august slapp USA atombombene over henholdsvis Hiroshima og Nagasaki. Var det nødvendig for å tvinge også Japan til å kapitulere?

Da Hitler-Tyskland hadde kapitulert, var Japan drevet på defensiven. Det forelå en plan om invasjon på hovedøya den 1. november under ledelse av general Douglas MacArthur. Med rette fryktet man et blodbad. Den vanlige oppfatningen har vært at man unngikk det ved å slippe atombombene.

Det er ikke sant.

I 1945 hadde USA erobret så mye land nær hovedøya Japan at den kunne nås med bombefly. Den 9. mars deltok 330 fly i et angrep mot Tokyo, en by av bambus og tre. Sjefen for toktet, general LeMay, kalte det selv for ren terrorbombing. 100 000 sivile omkom.  «Å blande moral opp i dette, er tøv», skal han ha sagt.

Når slikt kan skje, har det det å gjøre med et intenst hat i USA til japanerne etter Pearl Harbor, men også med stygg rasisme. Følgende utsagn er representative:

«Alle mennesker er like bra bare de ikke er niggere eller kinamenn». «Den hvite mann er lagd av støv, niggere av gjørme og kinamenn av det som var igjen». «Vanlige japanere er uvitende. Kanskje er de mennesker. Lite tyder på det».

Hiroshima var et logisk neste steg, japanske liv var tydeligvis ikke mye verd.

Den 16. juli ble den første atombomben sprengt i ørkenen utenfor Los Alamos i New Mexico. Forskerne visste at bomba skulle slippes over Japan, de forsøkte å advare Truman mot konsekvensene, men de nådde ikke fram. Derimot fikk de til svar av utenriksminister Byrnes at Japan egentlig var slått. Det regjeringa fryktet, var at Sovjet ville få for stor innflytelse i Europa etter krigen, og den håpet at en «demonstrasjon» av atombomba i Japan ville gjøre Sovjet mer føyelig. Det er en djevelsk begrunnelse.

Den yrkesmilitære lederen i Los Alamos, Leslie Grove, sa det slik: «Fra første stund var det klart for meg at det var Sovjet som var fienden. Prosjektet ble styrt med det i tankene».

Det var ikke bare forskerne som var mot bruken av atombomba. 6 av 7 femstjerners generaler så bruken av bomba som moralsk forkastelig og militært unødvendig eller begge deler.

På denne tida forelå det en rekke tegn på at Japan ville kapitulere. General MacArthur sa at Japan ville ha kapitulert i mai hvis landet fikk beholde keiseren. Men Truman og Byrnes forlangte betingelsesløs kapitulasjon, dvs. at keiseren måtte gå. Dermed fortsatte krigen. Parodisk nok ble ikke keiseren avsatt da freden kom.

Truman fikk Potsdamkonferansen utsatt i 2 uker til dagen etter prøvespregninga. Det var det ideelle stedet til å fortelle om bomba. Han satte angivelig sovjeterne på plass og dominerte møtet. Truman ville for øvrig forsikre seg om at Stalin ville gå inn i Stillehavskrigen, noe han hadde lovd Roosevelt. Den forsikringa fikk han. Alliert etterretning slo fast at hvis Sovjet gikk inn i krigen, ville japanerne innse at et totalt nederlag var uunngåelig. Den 9. august gikk Den røde arme inn i Mandsjuria og knuste de japanske styrkene der. 700 000 ble drept, såret eller tatt til fange. 15. august kapitulerte Japan formelt.

Atombombene over Hiroshima og Nagasaki var altså ikke nødvendig for å tvinge Japan i kne. Bruken av bombene hadde som nevnt et annet formål.

Truman anså atombomba som et trumfkort overfor Stalin. «Demonstrasjonen» av dens ødeleggende virkninger i Hiroshima resulterte i 30 000 øyeblikkelig drepte og 170 000 som seigpintes til døde innen 1950. Det er en rå kynisme man skal leite lenge etter for å finne maken til. (Vel, USA slapp flere bomber over Vietnam enn det ble sluppet i Europa under hele Den 2. verdenskrigen).

Invasjonen av Japan var planlagt til 1. november og skulle ledes av general Douglas MacArthur. Da regnet man med 31000 falne. I ettertid har dette tallet vokst. President Bush sa i 1991 at bruken av atombomben «hadde spart livet til flere millioner amerikanere». Han visste at det var løgn. Men det er nok et eksempel på at en løgn eser opp til den sprekker.