Tilbake til forsida

Politisk humbug om Libya

Sarkozy møter Gaddafi i Tripoli i 2007. Sarkozy ønsker Libya velkommen inn i “nasjonenes harmoni”. Merk at de holder hverandre i handa. Rørende. Samme Sarkozy ble 4 år senere superaktivisten for å framtvinge et regimeskifte i Libya.

Av Kåre Wahl, Hammerfest
Publisert 14. oktober 2011

Libya skal ha hatt Afrikas beste skole- og helsevesen. Det forstår jeg dit hen at noe av landets oljepenger er brukt til beste for Libyas folk. NATO har derimot funnet ut at de skal beskytte det libyske folket mot diktatoren Gaddafi. Dette henger ikke på greip.

Gaddafi har vært en brutal diktator. På den annen side føler jeg meg ikke trygg på det demokratiske sinnelaget til hans motstandere. Derimot føler jeg meg trygg på at jeg forstår hvorfor vestens regjeringer har klødd Gaddafi på ryggen i ei årrekke for å innynde seg hos han. Med innynding forstår jeg blant annet følgende:

I 2004 var Libya på vei til å bli tatt inn i varmen. Dette året kom Gaddafi på offisielt besøk til Brüssel. Her ble han mottatt med rød løper av den belgiske statsministeren Guy Verhofstadt.

I Brüssel møtte han også Europakommisjonens leder Romani Prodi. Prodi brøt med protokollen og tok personlig mot Gaddafi på flyplassen. “Dette er en stor dag som jeg varmt vil takke Gaddafi og alle hans samarbeidspartnere for”, sa han der.

Blant det de drøftet var hvor mye penger Libya måtte ha for å stoppe flyktningestrømmen fra Afrika via Libya til EU. Dessuten drøftet de et mulig libysk medlemskap i en samarbeidspakt mellom EU og land sør og øst for Middelhavet.

Samtidig erklærte USAs utenriksminister Colin Powell at “det var på tide å stryke Libya fra listen av land som støttet terrorisme. Det er i vår egen interesse å ønske Libya tilbake i det internasjonale samfunn”.

I 2006 sendte den rød-grønne regjeringa Odd Roger Enoksen til Libya. Der sa han: “Libyas viktighet innen både politikk og økonomi blir stadig større. Fra et norsk perspektiv er det veldig positivt. Vi ønsker å samarbeide tettere med Libya”. Og i fjor sendte Statoilsjef Helge Lund et brev til norske myndigheter med en oppfordring om å etablere en ambassade i Libya.

I 2007 reiste Frankrikes president Sarkozy til Tripoli. Der ønsket han Libya velkommen inn i “nasjonenes harmoni”.  For øvrig ville han fremme franske forretningsinteresser i Libya.

I 2009 og 2010 reiste Gaddafi til Roma og møtte statsminister Berlusconi, siste år på Libyas kultursenter i Roma.  Et bilde derfra viser et hjertelig møte mellom de to. Berlusconi ønsket å styrke Italias bånd til det nærliggende Libya ved å dyrke et tett personlig vennskap med Gaddafi.

De videreførte drøftingene om hvordan flyktningestrømmen fra Afrika via Libya til EU skulle kunne stoppes. Gaddafi skal ha forlangt 5 milliarder euro for å gjøre jobben. Om de ble enige om et beløp, vet jeg ikke.

I 2010 var det et toppmøte mellom EU og den Afrikanske union i Tripoli. Fra EU møtte bl.a. lederen i Europarådet, van Rompuy. På et kjent bilde hilser han på Gaddafi. Det sies at ingen har sett van Rompuy smile så hjertelig før.

Denne rørende velviljen overfor Gaddafi og hans regime kan bare forklares ut fra et ønske om å slippe til i Libyas oljekilder. Det har de da også i stor grad lyktes med.

Men Libya har, kanskje de har lært av Norge, forsøkt å skaffe seg større nasjonal andel av oljerikdommene. Blant annet har de ønsket å slutte med å få oljen betalt i dollar, de har ønsket betaling i en ny valuta, gulldinarer. De har argumentert for at alle muslimske og arabiske land burde bruke denne mynten.

Det er selvfølgelig et slag i ansiktet på USA. Saddam Hussein forlangte euro i stedet for dollar, og det ble som kjent ikke godt mottatt av Bush.

Slik blir det krig av, men like lite som i Irak tør man gi en sann begrunnelse for krigen. Nå er det humanitet, beskyttelse av det libyske folk mot Gaddafi. Men han var den samme diktatoren da USA og EU viste ham den rørende velviljen som beskrevet over. Han har neppe forandret personlighet ved inngangen til 2011. Det er NATO som har forandret taktikk for å få kontroll over oljen.

Et eksempel på desinformasjon: Den 17. mars sa Obama i en tale: “Akkurat nå står USA og verden overfor et valg. Gaddafi erklærte (i en fjernsynstale da regjeringsstyrkene sto ved Benghazi) at han ikke ville vise noen nåde overfor sitt eget folk”.

Det Gaddafi faktisk sa var at folk som ikke bar våpen, ikke hadde noe å frykte. Videre at de som bar våpen, men overga seg, heller ikke hadde noe å frykte. Men det ville ikke bli vist noen nåde mot de opprørerne som gjorde motstand.

Ingen vet hva som ville ha skjedd om Gaddafis tropper hadde erobret Benghazi. Men Obama måtte lyve for å skape den psykosen som måtte til for å få folk til å akseptere krigen. Det er mange andre eksempler.

Nå synes det som om NATO lykkes med å framtvinge et regimeskifte i Libya. Uten NATOs flyvåpen og uten de hemmelige tjenestenes arbeid hadde det aldri skjedd. Nå kan de høste belønninga. Frankrike skal være lovet en betydelig andel av Libyas oljeproduksjon. Det er logisk, sier utenriksminister Juppé. Det samme skal gjelde England og USA. Oljeselskapene skal formodentlig ikke betale med gulldinarer.

Når oljeselskapene nå posisjonerer seg for å få profitt på Libyas olje, heter det så pent at de skal bidra til gjenoppbygginga av et land som ligger i ruiner – etter NATOs krig. Også SVs Erik Solheim har varslet norsk deltakelse i “gjenoppbygginga”. Verden er ikke hva den var, i særdeleshet ikke SV.